Ænsjless

Dialekta mi blir ofte kommentert. Som regel spør folk hvor jeg kommer fra, for de hører at her er det noe rart, men jeg er så utvasket etter for mange år sammen med ikke-totninger at det kan være vanskelig å oppfatte den breiale innlandstonen med de tjukke L'ene og den hyppige bruken av de tre siste vokalene i alfabetet. Annerledes er  blant annet et ord som er veldig feil av meg å bruke etter som det som kjent heter Ænsjless på totning. Men jeg foretrekker å skrive på bokmål så derfor blir tittelen unntaket når jeg i denne teksten vil fortelle litt om alt det jeg opplever som er annerledes om dagen.

Jeg skrev sist at det var lite med bekreftelser fra andre enn mannen. Jeg klager ikke, det er ikke alle som får det fra mannen sin heller. Men nå haglet det jo inn med gode ord fra dere etter forrige innlegg. Så utrolig koselig å høre at mange liker bloggen min. Det gav meg en skikkelig boost som jeg slettes ikke hadde regnet med. Jeg følte til og med at jeg fikk et bittelite innblikk i hverdagen til disse superbloggerne da jeg leste kommentarene som kom på min fars facebookside. Mine foreldre har som vanlig delt stolt mitt innlegg og det er jo vel og bra. Så hagler det inn med likes og kommentarer fra deres venner som selvsagt vet veldig godt hvem jeg er, men som jeg aldri hadde kjent igjen på gata. Denne gangen gjaldt kommentarene utseende mitt på det uhøytidelige tullebilde jeg hadde tatt foran speilet på bursdagen min. Typisk toppbloggerproblem med andre ord. De sammenlignet meg med andre kvinner i slekta der noen mente jeg lignet på den ene og noen på den andre og hun som de mente jeg lignet på syntes det var hyggelig, men syntes litt synd på meg som lignet på henne og så videre og så videre. Jeg ble ikke spesielt fornærmet, men måtte innrømme at kommentarfeltet tok en annen vending enn jeg hadde regnet med. Hvis noen snakker om Nett-troll så er i allefall disse snille som Lykketroll. Ingen kritikk til dere, kjære lesere, bare fortsett å kommenter, jeg legger jo ut for at folk skal se og lese. Dessuten vet jeg svært godt at det er mange sterke trekk i slekta som går igjen hos oss. Et av dem er personlighetstrekket: ikke redd for å stikke seg ut og være litt annerledes. Og det roper jeg et høyt hurra for!

Det kan så være om jeg ligner på tanta eller tremeninningen til far, det spiller i det hele tatt ganske liten rolle hvordan jeg ser ut, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg blir lagt merke til nettopp på grunn av utseende mitt her i Korea. Jeg har opplevd mer enn en gang at noen har stoppet meg på gata og sagt at øynene mine er så fine og at jeg har en vakker familie. DET hadde ikke skjedd i Norge. Og dessuten, jeg har ikke dårligere selvinnsikt enn at jeg innser at vi er en helt gjennomsnittlig pen familie, vi har ingen særtrekk som er universelt vakre. (Sorry slekta!) Men her til lands er det nok at jeg er annerledes og ikke har mørke øyne. Og det er tydeligvis ikke bare utseende mitt som er litt annerledes. Jeg har en lege, eller det er forsåvidt en barnelege som jeg går til forholdsvis ofte med vaksineringer til Baby-A. Han snakker godt engelsk, men han leter litt etter ordene så han snakker sakte og virker veldig omstendelig når han skal forklare seg. Han er ikke så opptatt av hvordan jeg ser ut, men I dag ser han på meg og sier «Ida, you have a very good character. And I look at Aksel, and he has a good character because you are a good woman». Jeg måtte jo bare le, men takke og bukke. Det er jo et direkte kompliment til mitt vesen og jeg syntes det er meget spesielt at han sier det til meg, men det er jo hyggelig for all del. Den samme legen har også snakket om meg til andre pasienter. Min kjære nabo (som forresten er i kategorien universell vakker) er også frekvent kunde på det samme legekontoret. Legen har fått med seg at vi er venner siden vi ofte kommer samtidig med barna. Hun kunne fortelle meg at legen hadde sagt til henne at han syntes jeg hadde en flott personlighet. Det er meget spesielt. Jeg kan bare ikke helt forstå at han har fått et slik innblikk i meg de minuttene jeg har sittet i stolen og han har sett i øre og hals på ungen min. Snittet på tiden jeg tilbringer med han er vel 2,5 minutter ca 2 ganger i måneden. Jeg kunne har skrevet en god del blogginnlegg bare om denne legen, så ikke bli overrasket om han dukker opp her ved en senere anledning. Han er annerledes.

Så sånn er det altså i Sør Korea. Svært annerledes enn Norge og Frankrike, men landet og menneskene vokser på meg. Det har tatt tid, men jeg ser ikke lenger alt rotet, varene på markedet er på grensen til fristende. De koreanske resturantene er ikke like skremmende og det å ta av seg på bena når du går inn et sted føles ikke lenger like merkelig. De koreanske ansiktene blir stadig vakrere og mer unike, språket høres ikke like aggressivt ut. Men jeg må likevel innrømme at det er MYE som fortsatt er veldig rart her, men vi stusser ikke over det i like stor grad som før og det som er annerledes blir stadig mindre skummelt.

I dag, for eksempel. Jeg var som sagt på sykehuset for å ta vaksine. Da jeg var ferdig ble jeg stoppet i trappa, der sto det to damer ved et bord med mange ting på. Jeg klarte ikke å identifisere halvparten av de. Damene rakte fram en kopp med noen lapper i og jeg trakk en. Da «vant» jeg visst en ting på bordet og hun lagde en «Wow»lyd og rakte meg en rull med plastposer. Heldige meg, jeg aner ikke hva det dreide seg om. Jeg gikk for å hente bilen som sto i det helautomatiske parkeringshuset. Det fungerer slik at du kjører inn, går ut av bilen og bilen bir heist opp for så å bli heist ned igjen med fronten ut når damen i luka trykker på de riktige knappene. Meget facinerende, spør du meg, helt annerledes parkeringssituasjon enn hjemme.

Nå ble det lange digresjoner i dag også, men dagens poeng var i utgangspunktet det unike, det som er annerledes og jeg ville skrive det i forbindelse med tirsdagens markering av den internasjonale dagen for Downs syndrom. Men dagene løper så fort og jeg glemte helt å ha på meg 2 ulike sokker, derfor gjør jeg det i dag i stedet og håper ingen er redd for å være seg selv og at alle husker å sette pris på at vi er forskjellige og ser gjennom ulike briller. Jeg kunne selvsagt skrevet en lang tekst om Downs, men det blir for meg helt fjernt å skulle argumentere for at mennesker er mennesker og likeverd og alt det der, jeg ser ikke i det hele tatt problemet med et slikt mangfold.  Jeg bryr meg ikke om hvem du ligner på, eller ikke ligner på, eller hvor mange kromosomer du måtte ha. Du er deg og det er godt nok. Det finnes ingen de andre, det er bare oss. (Som forøvrig er en bok av Lindis Hurum jeg har planer om lese) Husk å gi et lite kompliment til andre i ny og ne når du ser noe du liker da. Også til deg selv.




 

Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for våre medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn oss selv.
A. den Doolaard

30 år og enda blidere

Tiden er inne. Eller ute, eller hva skal jeg si. Jeg fylte 30 på torsdag. 30 år. Ingen karriere annen enn fire års fartstid som housewife og en økende erfaring som mamma.

Jeg har ikke skrevet noe på 6 måneder. Har ikke skjedd så mye egentlig. Bare født en unge i Korea. Han viste seg å være ganske fantastisk og like altoppslukende som Paris-babyen og behovet for å bruke tida på skrive var ikke særlig stort. Dessuten har jeg tatt en pause fra studier rett og slett fordi jeg ikke klarte å lese og skrive om ting som har skjedd for 500 år siden når jeg befant meg så til de grader i nuet med to små gutter som krever min fulle oppmerksomhet. Jeg mestret ikke å studere historie samtidig som jeg bygger historien om meg og min familie. Bygging føler jeg faktisk er et godt ord for det jeg holder på med om dagen. Selv om mannen riktignok er litt mer hands-on med minst 10 timers arbeid hver dag og bygging av Martin Linge plattformen. (ikke det at jeg tror han blir skitten på hendene, akkurat) Samtidig gjør jeg mitt beste for å bygge plattformen våre barn, og meg selv, skal stå på. Og her snakker vi 24 timers skift OG skitne hender og klær. Jeg syntes til tider at det å ha barn er skikkelig vanskelig. Det legger jeg ikke skjul på. Du vet hvordan du føler at sammen med noen mennesker blir du et bedre menneske? Det kan jeg IKKE alltid si om barna mine. Det er episoder i løpet av dagen der jeg tenker: Hvorfor får du meg til å bli denne heksa som hever stemmen og lager stygt, sint fjes og får lyst til å kaste melkeglasset i veggen? (noe som er nytteløst siden melken allerede er spilt og glasset er veltet av ungen) Så kommer det et annet øyeblikk der jeg blir overveldet hvordan det samme lille mennesket kan få meg til å bli så myk og glad og tvers i gjennom lykkelig bare av å tilbringe tid på golvet med det. Så da fortsetter jeg da. Fortsetter å forklare hvorfor vi ikke kan putte gafler og skjeer i glasset, at vi må si vær så snill og takk og dele og vente og ikke bite og slå eller si «yucky» til middagen eller kaste leker og, ja listen er lang. Og jeg føler meg av og til som verdens kjipeste mamma. Men forsøker vi ikke å gjøre vårt beste hele tiden alle mødre? Alt jeg gjør er fordi jeg i det øyeblikket tenker at dette er den beste løsningen for meg og barnet mitt akkurat nå. Så går det kanskje noen minutter og jeg innser at det slettes ikke var den beste løsningen, men at hodet kokte av flere grunner enn jeg ante var mulig. Det nyeste tilskuddet i familien gir meg foreløpig lite hodebry. Han ser på meg med et blikk og en beundring som jeg umulig kan klare å leve opp til. Og nettopp dette er en av de ekstremt skumle tingene med å være mamma. En dag blir jeg gjennomskuet og de finner ut at jeg også bare er et menneske og at jeg har flere egenskaper enn å mate og synge og være en trygg havn. Er jeg heldig så klarer jeg å holde fast på disse ferdighetene i tillegg til alle svakhetene.

Så nå har jeg altså blitt 30 år og 2 barnsmor. Når folk spør meg, så sier jeg at det ikke føles så spesielt å bli tredve. Men jeg lurer på om jeg juger. Det har nemlig fått meg til å reflektere mer over livet mitt enn jeg har gjort på lenge.


Var så heldig å få ballong av naboen. Veska og solbrillene var gave fra Ingeniøren :)

30 års dagen min var fin, men ikke særlig mer spesiell enn de andre bursdagene jeg har hatt. Jeg fikk 1 kort i posten og mottok 1 facetimesamtale, men det er som kjent på Facebook vi eksisterer, og der manglet det ikke på oppmerksomhet og det setter jeg veldig stor pris på. Tusen takk til alle dere! Så hadde jeg en veldig koselig lunsj med gode venner og barnevakt på kvelden så jeg og mannen kunne gå ut å kose oss. Men det aller beste med dagen var at Ingeniøren tok seg en time ekstra på morgenen og stekte croissanter og vi lå alle 4 og koste oss i senga, jeg pakket opp noen gaver (jeg selv hadde valgt ut) og fikk føle på at det aller beste i hele verden fantes der på et hvitt laken innenfor et område på 1,5 x 2 meter.

Til tross for min åpenbare lykke over å ha en fin familie dreide refleksjonene mine seg først og fremst om hva jeg ikke har i livet mitt. Jeg har ingen karriere. Det hadde jeg jo ikke sett for meg. Jeg har ikke et fancy hus med fine ting i. Jeg som alltid har drømt meg vekk i interiørmagasiner. Jeg deltar ikke på familiebursdager eller mine venners viktige dager hjemme i Norge og dette er den store klumpen i halsen. Jeg føler ikke jeg klarer å være tilstede alle stedene jeg så gjerne skulle ønske. På mange måter har jeg tenkt at jeg har befunnet meg i en midlertidig tilværelse der det snart skal endre seg. Bare vi kommer oss videre herfra og bare vi flytter inn i huset vårt og bare jeg kan begynne å jobbe og så videre og så videre. Jeg har også følt på at livet mitt ikke «begynner» før jeg er i Norge og barna går i barnehage og jeg jobber og går i familieselskap i helgene. Så var det kanskje nå når jeg ble 30 at jeg så i klarhet at jeg lever jo livet, litt utenom slik andre lever og det er kanskje ikke den «hverdagen» jeg så for meg at jeg skulle ha. Men jeg begynner å innse at jeg kanskje har vært litt for mye opptatt av «normalen». 8-4 jobb, hus og familie. En ferietur i ny og ne. Jeg tror jeg bare må snu litt rundt på min definisjon på hverdagen.

Jeg innrømmer at jeg opplever lite ekstern bekreftelse i hverdagen min. (selv om mannen takker for middag og sammenbrettede klær) Ingen arbeidsgiver eller lønnsslipp som forteller om framgang. Men jeg vet jo med meg selv at jeg har vokst. Jeg vet med sikkerhet at de siste 4 årene der jeg har bodd utenlands har gjort meg tryggere på meg selv, mer komfortabel med uforutsigbarheter, bedre på å komme i kontakt med andre, tryggere på å snakke både engelsk og fransk, smaksløkene har utviklet seg til å merkelig nok like fermenterte grønnsaker og sjøgress, (men å foretrekke gåselever og butterdeig) jeg har lært mye om andre land gjennom å snakke med folk fra hele verden og forståelsen for andre kulturer har vokst og også fascinasjonen for det som er annerledes har blitt framtredende. Nå ble dette nesten en CV og jeg framsnakker meg selv i samme stil som ved et jobbintervju, men hvorfor skal jeg ikke det? Og så har utenlandsoppholdet ført til mye kvalitetstid når vi først har vært i Norge. Det har vært intenst hyggelige dager i både øst og vest. I tillegg til at jeg har tatt et blikk innover har jeg også begynt å se hva tredveåra kan by på. Og det er så mange kule 30 åringer der ute. De aller fleste av vennene mine har fylt eller er i ferd med å fylle 30. Jeg føler meg på ingen måte gammel, men heller ikke så ung lenger. Selv om jeg vet at jeg er blant de aller yngste i de miljøene jeg vanker i. Jeg er ikke «bare 29» lenger. Nå er jeg faktisk i 30 åra. Det er helt greit. Så forstår jeg at jeg må ta noen grep, som for eksempel at jeg MÅ snart slutte å spise sjokolade hver dag. I hvertfall litt mindre. Trening er jeg forsåvidt i gang med og dette er noe jeg har begynt å sette stor pris på nå med 2 travle gutter. Trening er jo bare for meg og selv om jeg har med meg barnevogna på den ene timen jeg går på så er det kun for min egen del at jeg er der og jeg føler meg som verdens heldigste når jeg kommer meg gjennom 1,5 time hard trening uten at ungen skriker (Det har skjedd 3 av de 4 siste gangene). For ikke å snakke om Yoga som har utviklet seg til å bli en stor hobby. «I bend so I don´t break» er muligens det beste utsagnet og hele grunnen til at jeg driver med Yoga. Det fjerner plager i muskler og ledd, får meg til å stresse ned, koble ut og for en hjemmeværende mor er det egentlig en utenomjordisk følelse å være i et rom der det er helt stille og jeg kun kan fokusere på meg selv. Jeg kan ikke få anbefalt Yoga nok, spesielt for de med unger, eller de som har en stressende hverdag. Egentlig for alle. Jeg skjønner ikke at noen ikke vil drive med Yoga liksom. Men nå blir det kanskje litt vel predikerende her og det er på tide å runde av. Ingen 30 årskrise her, altså, bare ydmyk over hvor heldig jeg er, selv om livet har tatt retninger jeg ikke hadde forestilt meg. Gratulerer til meg selv med 30 fantastiske år, til lykke på reisen.

 

 

 

 

Flokken

I det jeg gikk inn i min niende måned som rugemaskin hadde ikke gradestokken vist under 29 grader de siste fire ukene. Det har heldigvis vært litt mindre varmt de siste to ukene og jeg har faktisk hatt på meg bukse én dag. Men jeg er varm og tung og kroppen sliter med å holde det gående i særlig stor grad. Jeg så en gang en illustrasjon av de indre organer når det ligger en baby inne i magen og det er egentlig ganske utrolig at det er mulig å fungere i det hele tatt når du ser hvor skvist alt blir der inne. For det er nettopp sånn jeg føler meg nå. Skvist. Noen skviser på blæra mi, oppunder ribbeina, magesekken og spiserøret kjennes trangt, lungene jobber tungt, hjertet slår i høygir og ikke minst er jeg skvist for energi. Kvinner gjør dette hele tida. Det er galskap. Og paradokset er at det likevel er fantastisk. For en utrolig mulighet det er å kunne skape et menneske. Noen som skal komme inn i denne verden som vi skal bli kjent med og som allerede har mange medfødte egenskaper og en personlighet. Dette lille vesenet som skal lære seg så mye og som får oss til å lære mer og se verden med andre øyne. Det skal gjøre oss oppmerksom på at ei krabbe ligner på en edderkopp eller at å klappe i hendene ikke er det samme som å klappe hunden og at alle blomster må luktes på, uavhengig om de er i en bok eller en blomsterkasse. Vi blir bevisst på omverdenen på ny, enkelt og greit på grunn av et annet menneske.


App hjelper meg å følge med hvor langt jeg har kommet. Har merkelig nok ikke like kontroll på antall uker og dager denne gangen som med Baby-O.


Ett år i Korea har passert og det føles som et nytt semester er påbegynt her på Geoje island. Det er litt som da jeg gikk på skole og det kom nye studenter til høsten og man ble kjent med nye mennesker. Noen har forlatt øya for godt, andre har kommet for å være ei stund. En del er fortsatt på ferie, men expatsamfunnet begynner sakte, men sikkert å våkne til liv igjen. Forrige uke var jeg ute på lunsj og traff tre nyinnflyttede damer, det er alltid like spennende. Hvem er de og hvor kommer de fra, hva kan jeg lære fra disse menneskene, har jeg noe å bidra med i denne forsamlingen? Jeg har blitt mer interessert i mennesker de siste 3 årene enn jeg kunne se for meg. Spør hvem som helst som kjente meg, eller eventuelt forsøkte å bli kjent med meg, for 7-8 år tilbake. Jeg var ikke akkurat den som takket ja til en kaffedate i øst og vest for å stifte nye bekjentskaper.  Etter at jeg flyttet ut av hjembygda og befant meg steder jeg aldri hadde vært og uten så mye som en eneste venn gikk det opp for meg at livet ville bli veldig ensomt og kjedelig hvis jeg ikke gikk inn for å være litt hyggelig å bli kjent med nok folk. Som sagt så gjort og jeg har vel egentlig kommet fram til at den aller viktigste ressursen man kan ha i livet sitt er andre mennesker. Men de kommer ikke av seg selv, man må jobbe for gode vennskap, åpne opp og ikke minst være interessert og nysgjerrig.

Jeg ble tatt litt på senga av Kongens tale på slottets hagefest i uka som gikk. Ikke minst er det litt overraskende at denne har fått så stor oppmerksomhet og diskuteres heftig. Nå skal det sies at det finnes større internettfenomen om dagen, som for eksempel videoen av en dokke som gjennomgår setefødsel, laget av jordmorstudentene i Bergen (min kjære M inkludert) har blitt en enda større hit og sett over 14 millioner (!) ganger. Tilbake til saken, kongens poenger er gode og viktige. Litt irriterende at han har stjålet mange av poengene til dette blogginnlegget som lenge har ligget på notatblokka, upublisert. Det viser seg altså at Kongen og jeg har mye til felles. (Eller i allefall vedkommende som skriver kongens taler) Der Kong Harald snakker om nordmenn og hvor like og ulike vi er hadde jeg tenkt å snakke om mine koreavenner, eller mer konkret mine «mennesker», flokken min her nede, og hvor unike disse er. Ved å befinne seg langt unna sin opprinnelige familie og venneflokk skapes det bånd som er sterke og uunnværlige. Disse menneskene er unge og gamle, de har alt fra 0-7 unger (som jeg kjenner til) det er ufaglærte, folk som aldri har jobbet, høyt utdannende, pensjonerte, folk som jobber hjemmefra, studenter og arbeidende expats og damer i mammaperm. De kommer fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, Australia, USA, Japan, Kina, Polen, Algerie, Libanon, Argentina, Peru, ja, du skjønner tegninga. Det er så mange spennende historier, så mange unike skjebner og jeg er svært takknemlig for å få muligheten til å ta del i dette fellesskapet som oppstår når man er ute av hjemlandet. «Hjemme er der hjertet vårt er» så Kong Harald i talen sin. Jeg opplever at hjertet mitt kan være flere steder og jeg reiser hjem til Sandnes, hjem til Raufoss og hjem til Korea. Og ikke få meg til å begynne å snakke om Paris!


Satt litt på spissen, men mye sannhet i dette.
 

I disse dager befinner den lille familien min seg i en spesiell situasjon der det når som helst kan bli unntakstilstand når et nytt medlem bestemmer seg for å melde ankomst. Tiltross for denne usikkerheten opplever jeg en stor trygghet i at flere familier enn Oscar klarer å telle har ytret at vi bare må si i fra om vi trenger hjelp. Først og fremst vil de gjerne ta seg av Oscar om nødvendig, men den siste uka har jeg også fått både hjemmelaget lunsj og middag levert på døra, behandling og massasje tilpasset en vond kropp, poser med babyklær og utstyr andre ikke trenger lenger, samt levering og henting av Oscar i barnehagen. I dag ble jeg holdt med selskap av 3 glade damer og 2 søte babyer som minnet meg om at det snart kommer noe godt ut av dette. Jeg må legge til at alle disse menneskene har jeg kjent i ca 1 år eller kortere. Fine folk. Alle har de sine liv, sine kamper og sin flokk. Det er muligens litt klisjefylt å sitere Per Fuggeli, men jeg har sansen for formuleringene hans; «Bry deg om flokken din» sier han. Det er dessuten fint å oppleve at du har noen å bry deg om akkurat som at noen bryr seg om deg. La dette være en stor takk til alle som har tatt meg inn i sin flokk og tar vare på meg.


Den næreste flokken min som snart blir større. På Gujora beach for et par uker siden. 30 i lufta, 26 i vannet.  Livet i Korea er ikke no å klage over.

 


I know you want an english version, not possible today but let me give you a summary of my thoughts if you don't have the «translate» button:
Pregnancy is a miracle, but oh so uncomfortable in week 39. Anyways I feel deeply privileged to be able to make a life and create another human being who's gonna show us the world in a new way. The Norwegian king held a good speech last week about the diversity of the Norwegians and it's gone viral.(But not as viral as the video of my friend and her co-midwife students practicing breech birth.) The king and I have similar thoughts but the diversity I appreciate right now is in the people I've met here in Korea. It is amazing how many interesting people I meet, and that comes from someone who's not really into people. Despite not being a people person I have discovered that people are my biggest asset, specially these days, and I am so grateful for all the people who have come to become my friends and part of my herd here in Korea. Thank you all for helping me out.

Don't know what I am talking about? Here you can read/listen to the kings speech or see the scary, but amazing video of the students practicing breech birth. What ever suits you.
http://www.royalcourt.no/tale.html?tid=137662&sek=28409&scope=27248+
https://sykepleien.no/2016/08/kari-kan-fode-pa-mange-mater

 

Solskinn på resept

Tilbake i Korea etter 6 uker i Norge og det er heldigvis bedre enn fryktet. I skrivende stund sitter jeg på terrassen i 29 grader, klokka er halv ti om kvelden og det er helt mørkt. Jeg har forsøkt å finne noen lykter til å ha på uteplassen for å skape litt stemning, men det er klin umulig å finne noe som er «koselig» i butikkene her. Derfor har jeg tatt en IKEA vase og et digert syltetøyglass til hjelp og puttet kubbelys ned i. De gjør god nytte for seg. Duggen renner ned over det halvfulle glasset mitt med limonade, den svake brisen gjør varmen tålelig selv for en kvinne med esende kropp i uke 33.


 

Jepp, så langt har jeg faktisk kommet. Under 2 måneder igjen til termin og jeg må innrømme at det forekommer et snev av panikk hver gang jeg innser at jeg virkelig skal føde her nede.  Hadde det ikke vært for den positive fødselsopplevelsen med Baby O hadde jeg aldri tatt sjansen. Jeg forsøker å fokusere på mengden barn som blir tatt i mot her i tillegg til hvor mange vestlige som har født før meg på fødeklinikken jeg har valgt og ikke minst at kroppen min taklet forrige fødsel svært godt. At jeg kommer til å få servert sjøgress suppe etter fødselen får jeg bare leve med. Jeg taklet tross alt å få blodpølse til middag første dag på sykehuset i Paris. Noen fortalte meg at på fødeloftet i Stavanger fikk de pasta. Det kan umulig ha noen helende effekt på en kvinne som nettopp har født. Bortsett fra at det er godt, da. Jeg tenker at dette ville vært et interessant studie i seg selv, det å se hva kvinner får servert som første måltid etter en fødsel i de forskjellige landene. Nå har jeg jo selv snart testet 2 land i ulike verdensdeler så det får bli min egen lille kvalitative studie. Som du forstår er jeg like opptatt av mat i dette svangerskapet som i det første, men har ikke like stor frykt for ikke å få spist mat under fødselen som sist. Litt klokere har man da blitt.

La meg fortelle om mitt første møte med fødeklinkken her. Jeg har 2  fødeklinikker å velge mellom i nærheten. Kvalm og med skrekkblandet fryd gikk jeg først til den nærmeste som er ca 300 meter fra ytterdøra mi. Luktene av fermentert kål rundt hvert hushjørne hjelper ikke på kvalme hvis noen lurte på det. Flaks at jeg har vært gravid en gang før ellers så hadde jeg aldri forstått hva damene i resepsjonen spurte meg om da jeg kom inn. Da de pekte på magen min og sa two baby, ble jeg litt paff og overrasket over at de ved å snakke med meg over en disk kunne se at det var tvillinger. Så gikk det opp for meg at det kunne de selvfølgelig ikke, men de lurte på om dette var baby nr 2 og om jeg hadde noen fra før. Ja, det hadde jeg jo, men at han var 18 måneder forsto de ingenting av så jeg måtte vise id-kortet hans så de forsto alderen. Personalet i resepsjonen gav meg penn og et blankt ark og sendte meg bak et forheng. Der sto det en vekt og et apparat som jeg forsto skulle måle blodtrykket mitt. Det var bare å putte armen inni og trykke på en knapp og så skulle jeg notere meg resultatet i tillegg til vekten min. Deretter bar det inn til legen som med ultralyd bekreftet mitt svangerskap og gav meg en termindato. 15.september. Han stilte meg ingen spørsmål eller gav meg noen anbefalinger for gravide. Jeg dristet meg til å stille et spørsmål om det var OK å ta akupunktur mot svangerskapskvalme. Jeg hadde hørt at dette gav god effekt og blir ansett som trygt i Norge og tenkte at da måtte da dette landet med så mange «oriental clinics» kjenne til effekten av det. Legen så rart på meg og sa at han ikke forsto spørsmålet. Han sa noe på Koreansk til sykepleieren som var der inne som kniste litt og så svarte legen at han aldri noen sinne hadde fått et slikt spørsmål. Det var alt han sa. I etterkant har det gått opp for meg at ingen stiller spørsmål til en lege. Legen skal fortelle deg hva som er riktig og gi deg medisiner og du stiller IKKE spørsmål ved det. Å sette spørsmål ved autoriteter eller enda verre, å stille noen et spørsmål de ikke kan svare på, anses som svært uhøflig. Jeg gikk fra klinikken med en fin «babybok» på Koreansk der alle kontroller skulle noteres og selvfølgelig en resept på kvalmestillende medisiner. Disse tok jeg riktignok aldri da kvalmen heldigvis gikk over etter et par uker og Cola og salte kjeks gjorde nytten for den tiden.

Siden den gang har jeg gått til kontroll hver 4. uke som de anbefaler her nede. De tar ultralyd hver gang og jeg har ca 3 meter med uklare bilder av det romvesen aktige som befinner seg der inne. De er veldig opptatt av å telle tær og fingre på hver ultralyd. Jeg lurer på om de er redd for at noen skal forsvinne eller flere komme til ettersom ukene går. Sist jeg var på kontroll her nede roste legen meg for min innsats og sa jeg gjorde alt riktig med yoga, svømming og turgåing. Han var også tilfreds med vektøkningen min. Vel, det var før jeg var 6 uker på oppfôring i Norge så det blir spennende å høre hva han sier på neste kontroll. Legen kunne fortelle at D-vitamin nivået mitt var litt lavt, men anbefalte 15-20 min i sola om dagen så ville nok det komme seg. Jeg må presisere at dette ikke var den samme legen som ikke turte svare på akupunkturspørsmålet mitt.

Nå har jeg hatt solskinn i flere måneder både på innsiden og utsiden og det blir spennende å se hvordan de neste ukene i tropevarmen utspiller seg. Dagene blir lettere med en solstråle på snart 2 år som prater i ett kjør og gjerne putter smokken sin i mammas navle sånn at babyen skal få "nonno". Og med slike kvelder på terrassen som i dag med syngende sirisser, raslende trær og duggvåte limonadeglass skal det nok gå helt greit.

Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha.
H. C. Andersen

Vinter på hell

Det nærmer seg mars med stormskritt og jeg føler det er på tide med en liten oppdatering om livet i Korea. Type Sør.

Januar gikk ikke inn i historiebøkene som en spesielt god måned. Etter å ha hatt et fabelaktig opphold i Thailand med mine foreldre var det grått og trist og ikke minst kaldt å komme tilbake til øya. Hele måneden gikk med til at den ene sykdommen avløste den andre enten det var hos liten eller stor. Stakkars Oscar fikk hånd, fot, munnsyke. Det er visstnok en rimelig vanlig barnesykdom og den er meget smittsom. Svært sjelden smitter den voksne, men som regel barn under 5 år. Det som er litt komisk med denne hendelsen er at min kjære mann som tilbringer 1 time om ettermiddagen (foruten om helgene) med den ungen presterte å bli smittet av dette fæle viruset som gir blemmet i ansiktet, på hender og føttene. Dette skjedde etter at jeg hadde hatt Oscar til doktor som sa at dette ikke var et virus, bare et hudproblem og jeg måtte smøre han godt med fuktighetskrem. Vel, det var et virus og fuktighetskrem hjalp ikke en shit hverken på mann eller barn. Sykdommen forløp likevel forholdsvis udramatisk, i hvertfall for den som ikke ser seg i speilet og er bekymret for hva andre tenker. En antibiotikakur for øre,nese,hals og øyne ble også nødvendig, men heldigvis ble alle friske og raske til februar og vi hadde også en deilig, liten uke på Phillipinene. Vi har, bank i bordet, holdt oss friske siden da og nå har endelig våren begynt å vise at den er i anmarsj. Fine fjellturer og kaffe i solveggen hjelper på humøret og snart er sykdom og gråe tider gått i glemmeboka.


På tur med Daniel og Ellen. Foto: Knisete, koreansk tenåring.

 


Kaldt og fint på vei til barnehagen om morran.

Om 3 uker får vi endelig besøk fra Norge igjen. Hele 8 stk fra Narten Svendsen bataljonen tar den lange turen og skal tilbringe 10 dager på øya. Undertegnede har litt koordineringsangst og aktivitetsuro, men det er en oppegående gjeng så det går nok mest sannsynlig bra. En god kollega og nabo har vært så vennlig å åpne opp sine to ekstra soverom for familien min og vi får derfor alle 8 inn på en liten radius. Jeg advarer besøket mot at ingen matvarer er som hjemme, får vi fint vær er det en bonus og man må ikke regne med å bli forstått uten for husets fire vegger. Den samme gjengen besøkte oss i Paris i fjor påske. Kontrasten får ikke blitt større. Her er ingen vakre bygninger, nydelige parker eller smørfulle bakverk. Men jeg skal ta de i mot med åpne armer og gjøre mitt beste for å ikke matforgifte gjengen. Bare husk bleier, makrell i tomat og Kvikk Lunsj så skal vi re opp sengene til dere.

Oscar imiterer alt som blir sagt om dagen og vil så gjerne snakke hele tida. Eller danse. Han har musikk i hodet og til tross for at han uttaler order «musikk» helt likt som ordet «rosin» («Gissiii») forstår vi at han ofte ønsker å høre på musikk. (Eller spise rosin, aller helst begge deler samtidig) Ellers er interessefeltet hans rimelig snevert og dreier seg stort sett om fly («pein», som i det engelsk ordet «plane»), ball («båll») eller noe fra filmen Frozen («gåo!») Artig type er han hvertfall og han har mange gode venner i barnehagen som han viser stor glede over å være sammen med. Som for eksempel ved å bite de i armen. Det er noe vi jobber med.

 

Det var siste Korea-nytt. Følg med utover våren!

 

Hvis vi ikke hadde noen vinter, ville ikke våren vært så deilig; hvis vi ikke av og til møtte motgang, ville gode tider ikke være så velkomne.
Anne Bradstreet
 
<3

video:video1456367175
 

 

English summary

January was cold and grey and we were all sick the entire time. A huge down hill after a great christmas holiday in Thailand. Oscar got foot,mouth,hand-disease from someone in the nursery and his father, who spends approximately 1 hour with him each day, were lucky enough to catch it too. I find this kind of hilarious. (Yes I am mean) This proved the Korean doctor wrong who told me it was no virus, only a skin problem and told me to put on Johnsons baby lotion when I took Oscar there. I have now changed pediatrician. After that we had a session of antibiotics for eyes,ears,nose and chest but luckily we were all well enough to enjoy a lovely vacation in the Philippines in the beginning of February.

In just 3 weeks my crazy family arrives. 8 people are staying for 10 days and I have coordination anxiety and activity concerns. We are lucky to have a good colleague and neighbor who let 4 of them stay with him so we are all gonna be together on a small radius. The same bunch of family visited us in Paris last spring. The contrast could not be bigger. I worn them that no food is like home, if the weather is good it is a bonus and do not count on to be understood anywhere out side my house. There are no pretty buildings, beautiful parks or buttery pastry on every corner. But I will welcome them with open arms as long as they bring diapers, Norwegian chocolate and Norwegian fish.

Oscar is imitating everything and talks all the time. Or dances. He?s got music in his head, and despite that he pronounce the word «music» and «raisin» identically («Gisii»), we understand that he wants to listen to music often. Or eat raisins, or preferably both at the same time. Besides music his interest are narrow. Planes, balls or anything from the movie Frozen («Gooo») is very popular. He?s a lot of fun and he has good friends that he enjoys spending time with. He shows his love by biting there arms. We are working on that. Stay tuned.

Thats all from Korea for now.

Vi tenner våre lykter

Her på Geoje tennes bare neonlys. Mens vi hjemmeværende husfruer og husmenn leter etter stearinlys som er luktfrie eller lyspærer med gult i stedet for hvitt og blått lys. Vi leter etter julestemningen. Det er 12 grader og brunt og gult ute.
Vi leter etter lammekjøtt, tyttebær, dadler og rødbeter. Etter kålrot, kalkun og julepynt som minner oss om hjemlandet. Så leter vi etter noen som kan lære oss å bake det vi vanligvis får av bestemor, eller noen som kanskje kan være litt bestemor. Noen av oss leter etter noe meningsfullt å fylle dagene med. Andre har aldri hatt det så travelt som etter at de sluttet å jobbe. Jeg leter for øyeblikket bare etter Ingeniørens badeshorts. Vi drar på ferie i morgen tidlig og badeshortsen hans er og blir borte. Vi har ikke så veldig stor leilighet, ikke mange skap og har heller ikke vært på tur med badeshortsen hans etter at vi kom hit, så ikke skjønner jeg hvor den har tatt veien. Eneste mulighet er at vaskedama har tatt den. Jaja. Hver sin smak. Han får koste på seg en ny shorts i Thailand som er destinasjonen for jula.

Jeg har sjelden gledet meg så mye til jul som nå. Det er kanskje ikke selve jula, som det å få være på ferie med mine aller næreste og kjæreste. Det kribler i magen som da jeg var lita og gledet meg til å åpne pakker. Nå er det til å se mine foreldre og å tilbringe tid med familien min og ikke for å gni det inn, men jeg vet at vi kommer til å kose oss.

Apropos kos så vil jeg komme med en liten oppfordring. Jeg har i dag klemt 4 mennesker som jeg aldri før har gitt en klem. Det var ikke noe rart med selve klemmen, 3 av de 4 var mennesker jeg tilbringer mye tid sammen med og det var helt naturlig og ønske de god jul med en klem. Den fjerde personen var «vokse-dama» mi. Hun er veldig hyggelig og polsk og vi prøvde å lære hverandre å si god jul på hverandres språk, men jeg fant ut at det beste var å bare klemme siden polsk er et fryktelig vanskelig språk. «I speak polish, what is your challenge» som den søte dama sa det så fint. Så klem en venn i dag, kanskje noen du aldri har klemt før, og tenn et lys, for vi har alle våre utfordringer i førjulstida.


Kosemose god jul fra oss!


Oscar møtte nissen for første gang forrige helg. Ikke umiddelbar suksess.


Jeg vil med dette ønske dere alle en fredelig og gledelig jul. Jeg skulle så veldig gjerne sett flere av dere i jula, men det er en tid for alt. Nå venter opplevelser i østen.

Livet jobber på spreng i julen. Kaster oss inn i et hav av minner, lukter og følelser.
Det er derfor den er så deilig. Og så vond.
<3
 To my non-Norwegian friends:

The christmas lights in Geoje are all in neon. The stay housewives and househusbands are looking for candles with out scent, or light bulbs with warm light. We are looking for the christmas felling. It is 12 degrees and brown and yellow outside.
We are looking for lamb meat, lingonberry, dates and beetroot. Looking for rutabaga, turkey and christmas decorations that reminds us of our mother land. And we are looking for someone who can bake what grandma usually makes or someone who can be a grandma for a little while. Some of us are looking for something meaningful to fill our days with. Others have never been busier than after they quit working. At the moment I am only looking for my husbands swim shorts. We are leaving for vacation tomorrow and they have gone missing some where between the laundry room and his closet. Only solution is the cleaning lady took them. Well.. we have different wishes.

I have rarely looked so much forward to christmas as this year. Maybe it is not christmas it self but to celebrate and go on vacation with my nearest and dearest. I have butterflies in my tummy as when I was little and saw all the presents under the tree. Now the presents are time with my parents, man and child and I know we are gonna have a good time.

And good times it was today when I hugged 4 people I have never hugged before. There was nothing strange about the hug it self, 3 out of 4 were people I am spending a lot of time with and it was a completely natural way of saying merry christmas. The fourth person was my «waxing-lady». She is very friendly and polish and we tried to learn each other t say merry christmas in our languages, but I quickly realized it was better to give her a hug since polish is an extremely difficult language. «I speak polish, what is your challenge», said the adorable woman. So this is a challenge to you all; hug a friend today, or someone you never hugged before. And light a candle because we all have our challenges in this christmas times.

I wish you all a peaceful holiday!

Life is working so hard over Christmas. Throws us into a sea of memories, smells and emotions.
That is why it is so lovely. And so painful.
Kathrine Aspaas

 

 

 

Live, pray, love

Det er vanskelig å skulle studere historie i dag etter en helg som det vil stå om i historiebøkene.

Jeg opplever maktesløshet. Flyktninger, døde barn, uskyldige ofre, massakre, ulykker, overgrep, vold og katastrofer. Jeg har en opplevelse at det gjennomsyrer verden om dagen. Overalt, hele tiden.

#prayforparis var kjapt ute på sosialmedier. Og jeg var en av de som brukte det. Jeg endret også profilbildet mitt til det franske flagget. Jeg innser nå at jeg var kjapp fordi det var Frankrike og det var Paris. Mitt Paris som jeg har bodd i de siste 2,5 årene av livet, der jeg har født min sønn og hatt noen av mine helt klart beste opplevelser og øyeblikk. Dagen før var det Beirut som var stedet for grusomme hendelser. Det er flaut å si det, men det slo meg ikke like hardt tiltross for at bombingen var like tilfeldig og urettferdig. Jeg innser i ettertid at det er feil å vise medfølelse for et land, men ikke et annet og kritikken mot facebook for å tilby profilbilder med det franske flagget og ikke det Libanesiske er berettiget etter min mening. Det blir de andre og oss, østen og vesten. Ulykker i vestlige land får større oppmerksomhet enn andre steder i verden. Det er urettferdig og trist. Sånn vil jeg ikke ha det.

Dagen etter bombingen i Paris får jeg vite at en av mine nære har blitt brutalt ranet på gaten i Oslo. Det står ikke skrevet noe sted. Ingen profilbilder er endret av den grunn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hedre han, det finnes ikke ord, jeg blir så trist. Jeg har mest lyst å si «Nå får det faen meg være nok! Stopp, alle sammen! Verden går i stykker, hvordan kan grusomhet gjøre verden bedre?» Samtidig slippes en ny bombe i Syria.

Jeg har blitt slukt av tabloidene i dag. Av en eller annen grunn følte jeg behov for å se hvem de drepte i Paris var. Jeg bladde meg gjennom bilder og leste om ofrene. Totalt undøvendig og det gjorde meg ikke annet enn meget bedrøvet. Desverre oppdaget jeg to kjente fjes. De var eierene av en av våre favorittrestauranter i Neuilly. Den italienske Chez Livio der vi har skapt minner og opplevelser for oss selv og besøkende. Et sted vi alltid vil dra tilbake til når vi besøker Paris har blitt sterkt preget og terroren kom plutselig enda nærmere meg.


Et av de siste bildene av oss før vi reiste/ one of the last photos of us before we left


Jeg gråter for Paris, men jeg gråter også for Libanon og for vennen min og resten av verden. Av og til blir man bare så uendelig trist og sliten av ondskap og nød. Jeg kan ikke forestille meg hvordan framtida vil bli. Svært mange av de som vokser opp har opplevd elendighet og terror. Vil framtida bli preget av dette, vil det bli en uutholdelig verden å leve i for mine barn og barnebarn? Så flyr tankene mine tilbake til historiebøkene og krigene som har herjet. Mine besteforeldre er kanskje de mest omsorgsfulle, vennlige og varme menneskene jeg vet om. De har også opplevd tider der verden føltes apokalyptisk. På merkelig vis gir dette meg håp. Man trenger ikke bli ødelagt av å oppleve grusomheter.

Gi meg gjerne et tips, hva kan jeg gjøre opp i alt dette? Kan jeg gjøre en forskjell? Jeg er ikke politiker eller verdensleder, ikke militær eller hjelpearbeider, ikke lege eller psykolog. Men jeg er venn og jeg er familie, jeg er en stemme med ytringsfrihet og jeg er mor. Mange sier det ikke nytter å be, men det kan umulig gjøre ting værre? Det er ikke lett å vite hva som nytter. Men det som er lett, men som jeg allikevel må minne meg selv på ofte er at jeg må vise så mye omsorg og kjærlighet jeg bare klarer. Jeg må fortelle de rundt meg at de er viktige og jeg er glad i dem slik at de kan klare å reise seg igjen dersom de skulle bli rammet. At de alltid vil ha håp og tro om at livet kan bli okey igjen. At man kan le igjen, glede seg, føle seg trygg, bli elsket og tørre å elske. Så jeg tørker tårer, elsker og lever.

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.




It is hard to study history today after a weekend that will be in the history books.
I feel powerless. Refugees,  dead children, innocent victims, violence and catastrophes.

I was quick to use #prayforparis and I changed my profile picture to the french flag. I realize now that I was maybe to quick. France is not the only place the cruelty is visible. I don't want a world where it is them and us. East and west. But Paris is very close to my heart. It is where I've had some of my best years and my son is born there. The city will always be important to me and I will return over and over. But the attacks in Lebanon and Egypt are also horrible. Yesterday I found out that some one close to me had been the victim of a brutal robbery in Oslo and he is injured. You can not read about it anywhere, no one changes the profile picture for him, it is difficult to know how to honor and how to help him or any one else for that matter. I feel powerless. I just want to scream: «It is enough! Stop this bullshit, the world is breaking apart, how can cruelty and violence make things better? «At the same time a bomb is released over Syria.

I have been stuck in the tabloids today and I was stupid enough to read about all the victims in Paris. Unfortunately I found two familiar faces who were the owners of one of our favorite restaurants in Neuilly. Chez Livio where we made so many memories for our selves and our visitors. One of the places I always will come back to when I visit Paris have been strongly affected and the terror came closer to me.

I cry for Paris, I cry for Beirut, my friend and the rest of the world. How will the future look, what will it be like for my children and grandchildren? Will they and everything we know be ruined? My thoughts goes back to my history books and I remember the wars from earlier days. My grandparents have also lived through days where the world felt apocalyptic. Still they are some of the most caring, friendly and warm people I know. That gives me hope. You don't automatically get ruined buy cruelty.

I am happy for some advice. What can I do with all this? Can I make a difference? I am not a politician or world leader, not military, red cross, not a doctor or psychiatrist. But I am a friend, I am family, I am a voice and I am a mother. Some say it is not use praying, but it for sure can't make it worse? It is not easy to know what to do. What is easy, but I still must remind my self often, is to care. To be caring and loving to the people around so that they can be able to rise from difficult things if they get hit. So that they can have hope and faith that life can be okey again, that they will laugh and feel joy, feel safe and loved and that they dare to love. So now I wipe my tears, I live and I love.

My American standard toilet og livet ellers

Høsten har meldt sin ankomst og jeg har skrudd opp varmen i dosetet. Jeg har kanskje glemt å fortelle detaljert om doen vår. Vi har riktignok 2 doer. En normal og en Korea style. Det står riktig nok American standard på displayet. Jeg vet ikke hva som er American med den for jeg forstår særdeles lite av de tegnene. Jeg forstår tegningen av et hode som muligens er en dame. Det er altså damespyling. Så er det «på rompa» spyling og «inni rompa» spyling. Forstå forskjellen den som kan. Symbolet til høyre er føner og til venstre er «stopp» knappen. Skal du trekke ned finnes det to knapper på toppen av boksen der den ene spyler litt mer enn den andre. Du kan også vippe ned lokket på denne boksen og da finner du regulering av varme og styrke på spyling/setevarme/fønetemperatur. American standard der altså. Jeg syntes det hele er komplett galskap med unntak av varmen i setet som jeg har lært meg å sette pris på når jeg sluttet å tenke at det var varmen fra den som hadde sittet der før meg.


Toalettdisplayet vårt

Jeg har nettopp levert fjerde oppgave i historie. Jeg har nå skrevet fire 1.utkast og til jul skal alle fire oppgavene leveres inn på ny, revidert. Jeg sitter å skriver om kildekritikk, samer, sosialdemokrati, høyrebølge og planøkonomi. Det er overraskende nok mer interessant enn jeg trodde. Jeg som ikke er så interessert i økonomi og politikk og sånn. Plutselig slukes dokumentarer og bøker om nettopp disse emnene. En nyttig erfaring å ta med seg videre, nemlig at man kan lære seg å både like og forstå det som tidligere var helt gresk og bak mål. Dette betyr ikke at det er mulig å trykke på meg fotball- og monstertruckfasinasjon.  

Jo mer jeg skriver, desto mer vil jeg skrive. Kjent fenomen når jeg holder på med oppgaveskriving. Men jeg vil ikke nødvendigvis skrive om planøkonomi og sosialisme, men om livet som er her nå. Ikke om det som skal skje neste år, når ungen blir litt større, eller når vi er tilbake i Norge eller har fått bygd den hytta og jeg er i fast jobb. (Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen) Det er rart at jeg vil studere historie, jeg som er en fremtidsforsker. Jeg som planlegger og drømmer om det som skal skje. Men nå skal jeg ikke være så filosofisk. Dette er bare et lite innlegg om dagen i dag og hverdagen, egentlig. Mye mulig ikke så ulik din og på mange måter helt uinteressant, samtidig vakker og full av liv.

Det regner i dag for første gang på mange uker her på Geoje og jeg har lyst på lammefrikasse, fårikål, kakao og stearinlys. Ingenting av dette er umulig og jeg har faktisk fårikål i frysen som muligens får bein å gå på en av de neste dagene. Stearinlys er litt vanskelig med tanke på han nysgjerrige typa i huset som lærer seg å gå. I tillegg er det umulig å få tak i lys uten lukt her. Jeg har funnet noen som er svak vaniljeparfymert, men når jeg fyrer opp 4-5 av disse telysene er det fare for at kakaolysten forsvinner. (Kanskje ikke den dummeste ideen) Det er flotte høstfarger i trærne nå. I morra skal jeg på Lerketur, ukentlig fjelltur arrangert av Sjømannskirken. Ungen går stadig mer og skoene slutter å slites på vrista. Han er sosial og koser seg i barnehagen til tross for at han har vært utsatt for biting et par ganger denne uka. Det var nok mest sannsynlig framprovosert av han selv da jeg ser at han er veldig glad i å ta de andre barna i ansiktet. Ikke rart noen glefser etter de søte, lubne fingrene hans. Merkelig nok spiser han rått og røti som han får servert i barnehagen. Sjøgress, stekt makrell, diverse supper, soppstuing, kål og selvsagt ris. Hjemme hos mor derimot er det nekt på det meste som inneholder biter, fisk, grønnsaker, ris eller kylling. Pølser, pasta, frukt og grøt er det eneste som går ned på hjemmebane. En smule frustrerende, men jeg sier til meg selv at det nok bare er en fase. Kom gjerne med tips hvis dere har noen.

I helgen var vi på blomsterfestival. Det var imponerende bra. Vi var så heldig å få med oss litt Taekwondo oppvisning også. Respekt! Flinke folk, altså. Det er stadig noe som skjer på øya og vi prøver å ha en ny utflukt og oppleve noe nytt hver helg. Det har så langt vært gjennomførbart.


Fine Ingeniøren og Baby-O forran blomstertempel


Blomsterpingvinger vasser i julestjerner


Litt Thanksgivingelementer var der også


Jeg savner de hjemme. Jeg er så heldig og har verdens fineste venner og så mange flotte familiemedlemmer. For en flaks! Jeg vet jeg har snakket om dette før, men det er viktig å gjenta, ikke minst for seg selv, hvor heldig man er. Jeg har vært stor fant av Snapchat for å holde kontakten inntil de endret reglene og nå har full frihet til å bruke bildene som blir sendt via tjenesten. Dette er jeg svært skeptisk til. Så jeg må bare beklage til mine gode Snapchatvenner hvis bildene jeg sender ikke er like søte og fine som tidligere, men det er rett og slett for å beskytte verdens søteste unge (helt objektiv sett) Jeg håper de hjemme vet at jeg setter pris på de selv om de er langt unna. Jeg tenker masse på dere og gleder meg til å se dere mer om noen år. Flere kaffeslaberas, middagsbesøk og jevnlige samtaler. Jeg vil så gjerne være der, hjelpe til, bidra, være en del av hverdagen. Visst er det kjekt med besøk, men det blir ikke det samme som den hverdagslige kontakten. Det er hyggelig å Skype, men klemmene blir så kalde. Heldigvis har jeg møtt mange fine folk her nede også. Lekeplasssamlinger, lunsjer, fjellturer og kaffekopper blir det ukentlig med den utvidede familien her nede.

Det regner forresten ikke i dag. Innlegget ble påbegynt forrige uke. I dag har det vært 16 grader og t-skjortevær på lekeplassen. Utrolig deilig og en svært positiv overraskelse etter at det var så kaldt og guffent forrige uke. Men så blir det så varmt i rompa når jeg kommer hjem.

 

Kulden er en god ting for den som vil varme seg.



Short summary in english

Fall is here and I had to turn up the heat in the toilet seat. Don?t know it I told you about the details, but our toilet, wich apparently is «american standard» can give you a splash wherever and however you like. As warm or cold as you like and you can finished it all with a blow dry. This is completely insane for me, but I appreciate the heated seat ones I got used to it and didn't think of it as heat because the person before med sat there very long.

I?ve just handed in the fourth paper in History and actually enjoying it all though its mostly about politics and economy. I dont like politics our economy, but suddenly I read and write a lot about it and it becomes interesting. Good to know that I can learn to like stuff. Just don?t try to fool me in to liking football or something.

We went to a flower festival this weekend. It was so beautiful! We try to do or see something new every weekend.

Life in Korea is good, but I miss home and my people.  I am lucky to have many people and I appreciate the virtual contact, but the Skype-hugs are cold. Luckily I now have people in Korea as well. Playdates, lunches, hiking and liters of coffee are shared every week.

Though it is fall, weather is playing with us and today it was 16 degrees and I could wear t-shirt at the playground. Not complaining, but my ass gets so warm when I come home.

Den gangen jeg forsøkte å ta livet av svigermor

Å ha svigerforeldre på besøk kan som alle vet være en prøvelse. Jeg har et godt tips å komme med. Sørg for at de er sengeliggende noen dager, så går tiden litt fortere. Eller ikke?

Jeg hører mange som klager over maten i Korea. De syntes den er rar, smakløs, litt for mye fermentert eller rett og slett bare ikke god. Mange er skeptisk til å prøve, men mine svigerforeldre tok utfordringen og var med meg på koreansk restaurant da de forrige uke kom på besøk. Vi spiste både kimchi, tørket småfisk og en hel del andre saker som var uidentifiserbare. De var som meg delvis fornøyd med smakene, men vi ble enig om at det faktisk finnes god koreansk mat. Bibimbap og Patchon er mine personlige favoritter der det ene er ris med finsnittete grønnsaker, den andre en slags pannekake med masse grønnsaker i.
Jeg kan i samme slengen reklamere litt for denne restauranten for den er en liten gjemt perle her på øya. Den ligger rett ved en byggeplass, bak en bensinstasjon ved siden av en risåker. Huset ser litt ut som et smurfehus og restauranten har en nydelig liten asiatisk hage med gullfisk og vakre trær.






Det var en nydelig dag før vi spiste middag hjemme.



Siden vi var ute til lunsj bestemte vi oss for å ta middagen inne. Jeg hadde no kylling liggende, litt grønnsaker, en fløteskvett og jeg hadde kjøpt svart ris som jeg visste skulle være næringsrik og litt spennende. I samarbeid med svigerfar ble det en kyllinggryte med ris til og alle forsynte seg både en og to ganger. Den koreanske lunsjen mettet nemlig ikke så voldsomt. Det skulle vise seg at vi ville få et noe anstrengt forhold til både svart ris og kyllinggryte etter denne middagen. Dette var en mandag. Søndagkveld spiste svigermor sitt neste måltid hos oss. Det besto av ristet loff og druer. I 3 dager var Ingeniøren og hans foreldre samt undertegnede sengeliggende/ badegulvet-liggende og ute av stand til å få i seg særlig mat. Uten å gå for mye inn på detaljene så er jeg sjeleglad for at vi har to doer og ei bøtte til disposisjon i leiligheta. Tirsdag var vi alle så dårlige at vi ikke klarte å ta vare på ungen og han måtte overleveres til vår gode venn fra Jæren som allerede var alene med 2 unger den dagen. En fra eller til var ikke så farlig mente han, så det skylder vi han evig takk for og Oscar koste seg på sitt første overnattingsbesøk hos kompiser.

Vi kan nå skrive under på at vi vet hva en skikkelig matforgiftning er. Hva den kom av blir en gjettelek. Men kylling har vi hørt skal være noe som setter deg skikkelig ut av spill dersom den skulle vise seg å være dårlig. Etter å ha spist såpass mye fermentert mat og underlige retter her nede er det en smule latterlig at vi skulle bli så sjuke av den «vestlige» maten jeg hadde i kjøleskapet. Kjøleskap ble forøvrig tømt og vasket etter hendelsen og jeg har fått enda større respekt for kjøkkenhygiene.

Dette er samtidig en liten offentlig unnskyldning til alle de berørte og jeg hadde virkelig håpet å få tatt med svigerforeldrene på litt flere opplevelser mens de var her. Men gjort er gjort og spist er spist. Det var forsåvidt bra at vi ble sjuke alle sammen så de ikke tror det var et forsøk på å bli kvitt dem. De er veldig velkommen tilbake, hvis de tør. Gleder oss til mer familiebesøk til påske.

De fleste selvmord foretas med kniv og gaffel.

That time I tried to kill my mother in law.
They were brave enough to eat Korean food, but didn't fear their daughter in-laws dinner ingredients. 4 adults out of order for several days after eating dinner at home. Most likely chicken.  The Korean restaurant where we had lunch is highly recommended , though, and we know for sure this what not what made us ill since my husband did not eat there.
Not exactly the visit I wanted for my parents in law when they first travelled across the world to see us. We had to have a friend take care of Baby-O since we all were tied to the bathroom. No more details needed.
We now know what food poisoning, and really good friends are like.
Most suicides are made with a fork and a knife
Walter Seiz

 

Ubrukelig kone

I dag har jeg så dårlig samvittighet at jeg er nødt til å skrive om det. Den aller viktigste personen i livet mitt har bursdag og jeg presterte å sove gjennom frokosten jeg hadde tenkt å lage for han. Jeg kan fortelle at egg og bacon sto på menyen, selvsagt kaffe og en hvetebolle med rosiner til. For så glad i han er jeg at alle bollene til gårsdagens feiring ble laget med rosiner til tross for at undertegnede foretrekker uten. I tillegg ble det eplekake med rosiner! Det var faktisk meget suksess om jeg må si det selv. Ja, vi feiret litt i går med besøk, får i kål og kake, men det er jo i dag han har bursdag! Jeg bare sov jeg, rett og slett fordi han var så stille da han våknet, stakkars, han våknet sikkert før vekkerklokka og lå å venta på at jeg skulle stå opp å lage frokost. I tillegg sov ungen til kvart over 7 så ikke en gang han rakk å vekke meg før Ingeniøren var på vei ut døra. Jeg hadde jo tenkt at den lille våknet litt tidligere sånn at vi kunne ha en koselig familiefrokost med trøtte tryner og et tent lys på bordet om ikke annet. Jeg hadde vært så skuffet hvis det var min bursdag, men når dagen min kommer i mars skal jeg ikke forvente noe som helst til frokost. (Tiltross for at det er yndlingsmåltidet mitt?)

På toppen av det hele har jeg ingen penger å kjøpe gave for. Det vil si, jeg har penger, men de er jo tjent av bursdagsbarnet selv. Han ønsket seg riktig nok ingenting og sier at jeg ikke trenger kjøpe noe, men det føles feil at det er bursdag uten presanger. Jeg prøver å gjøre det godt igjen ved å stå klar med kaffe og kake når han kommer hjem i dag og har skaffet barnevakt til kvelden så vi kan gå ut å nyte et bedre måltid bare oss to. Det er en stund siden sist! Så skal jeg fortelle han hvor mye jeg setter pris på han  og krysse fingrene for at han tilgir meg min udugelighet i dag morges. Og neste år skal jeg finne en gave uansett om han ønsker seg det eller ikke. Jeg får la det være en lærepenge til de kommende år; la oss feire bursdag med alt det innebærer!

La meg bare si det: Gratulerer så mye med dagen, kjære kjæreste Thor-Erik! Jeg er så glad for at vi er på dette eventyret sammen som familie og 28 års dagen din vil bli husket som den dagen i Korea da kona de ikke laget bursdagsfrokost.

 


Denne fine pappaen har bursdag i dag


Hurra for deg! Skulle feiret med slik middag på seinen.





Å feire fødselsdag er sunt. Statistikken viser at de som feirer flest fødselsdager, også er de som lever lengst.

Happy Chuseok!

Det er Koreansk thanksgiving denne helga og Ingeniøren har fri i morgen. Jeg har prøvd å forstå hva denne feiringen går ut på. Det har noe med månen å gjøre, men også med at risen er klar og at det takker for det. Koreanerne feirer med å besøke familie og gravplassen til forfedre og så spiser og drikker de masse. Vi har ikke så masse familie å besøke her akkurat, men spise og drikke det kan vi. I går var vi på et marked i en av nabobyene, Tongyong, ca 30 minutter å kjøre herfra. Der burde det vært mulig å fått seg noe å spise og drikke, men valget var en smule overveldende og utvalget tørket fisk og fermenterte grønnsaker gjorde det vanskelig å bestemme hvilke godsaker man skulle ta med hjem. Jeg bestemte meg for å kjøpe noe boller som «alle» andre også kjøpte på markedet og det var helt sikkert 10 boder etter hverandre med de samme bollene. Jeg vil beskrive de som friterte hveteboller med noe mykt i midten. De hadde forskjellige farger inni, gule, grønne og brune. Jeg identifiserte det brune til å være «bønnekrem», men de to andre har jeg ikke peiling på. Søtt var det og ikke særlig godt, men jeg hadde da fått prøvd å være litt lokal.


Friterte boller med bønnefyll. Namnam...


En av 100 damer som prater med Oscar i løpet av en dag. Her på markedet i Tongyong.



Her tørkes fisken i solsteiken med ei vifte i tillegg og en slags mekanisk kost sørget for at insektene holdt seg vekk.


Litt lokal prøvde jeg også være her om dagen da jeg kjøpte meg «invisible socks». Disse hadde jeg tilfeldigvis på meg en kveld jeg skulle ute å spise med noen norske damer her nede. Det viste seg at restauranten vi skulle på var en sånn «no shoes» restaurant og jeg fikk da vist fram de nye sokkene mine. Det føltes litt rart å gå på restauranttoalettet i bare sokkene (som i tillegg var så små) Men vi var heldige som fikk sitte på ordentlig stoler og slapp unna å spise på golvet. Ingen selvfølge her.


Mine usynlige sokker på restaurant


Været er fortsatt upåklagelig og med 27 grader i går måtte vi fylle plaskebassenget til O. Han stortrives i vann generelt og bruker gjerne drikkeflaska si til å få seg en liten dusj og gjennomvåte klær. Han har vært en uke i barnehagen nå og det har vært stor suksess. Litt grining ved levering, men han har visstnok kastet seg over både koreansk lunsj og andre unger med stor entusiasme. Ellers er banan og blåbær det foretrukne snacks og brødskive med leverpostei er megagodt.

Apropos frukt. Jeg tok med meg en bunke bananer og en pakke med 3(!) epler på den lokale shappa forrige uke. Da jeg betalte stusset jeg litt på prisen, men sliter fortsatt med å forstå meg på pengene her så betalte noen å tjue tusen uten å blunke. Da jeg kom gikk det opp for meg at jeg hadde kjøpt 3 epler til 12000 WON noe som er ca 80 kroner! Eplene spises med andakt og er litt sure, men jeg mener de er spesielt gode.

Jeg har hatt 2 innleveringer de siste ukene og innser at oppgaveskriving og innkjøring i barnehage samme uke kanskje ikke var det smarteste, men det var gjennomførbart. Hverdagen går overraskende bra her nede og nå teller vi ned til Ingeniørens foreldre kommer på besøk med litt norske forsyninger. Flyttelasset vårt er visst også endelig kommet til landet så satser på levering av de 22(!) eskene neste uke. Gudene vet hva vi har sent. Nå er det påtide med en fjelltur i finværet før vi får grillbesøk i kveldingen.

God søndag, happy Chuseok og takk for risen, eller noe sånt. Og siden vi skal på en bratt fjellur syntes jeg dette ukjente ordtaket passet godt:


Begynner du først å nynne på takken, så er du alt halvveis opp over bakken!

 

Fritida flyr

Tida flyr i denne tidssonen også. 4 uker allerede og det har blitt mindre tid til blogging en planlagt her nede. La meg gi deg en liten oppsummering på de første 4 ukene her på øya.

Shopping
Det er ikke rent lite man trenger i skuffer og skap når det er helt tomt. Alt fra salt og pepper til dopapir og vaskemidler. Det tar tid å orientere seg og jeg tør ikke tenke på hvor lang tid det ville tatt UTEN hjelp. Takk og pris for foregangsfamiliene som har guidet meg inn i den koreanske hverdagen. Jeg har vært på Costco i Busan og gjort storhandling. Der kjøper man alt i kilo og liter evt på brett og i paller. Den største tabben var at jeg kjøpte en partypack med Snickers. De har «fun size» som vil si små, men det eneste fun med det er at man spiser desto flere. Etter 4 uker har vi endelig spist opp 1,3 kg snickers og jeg sverger på min hals at jeg aldri skal kjøpe party packs med sjokolade igjen. Med mindre jeg faktisk skal ha fest. Jeg har hatt mer eller mindre vellykkede kjøp så langt. Med unntak av at jeg vasket håret med balsam en uke før jeg skjønte at noe var litt rart, så har det meste vært ganske suksess. Det finnes innvandrershapper med vestlig mat og der kjøper jeg blant annet havregryn. Det koster nærmere 200 kr for en kg, men litt luksus må man jo unne seg. Men det er ikke bare havrelefse og striskjorte her på Geoje.

Spising
Jeg har vært så mye mer på restaurant og cafeer de siste ukene enn jeg hadde trodd! Og det er bra mat! Grill på bordet, billig øl, Soju (koreansk brennevin) ikke nødvendig med tipsing og mye godt selskap. Senest i dag var jeg på en veldig autentisk koreansk liten restaurant midt mellom byggeplasser og risåkere. Veldig god mat, 2 nye gode venner og vi betalte 30.000 for hele måltidet som er litt over 200 kr. Desserter er ikke så veldig vanlig her, og jeg som svært ofte har behov for både kaffe og søtt etter maten må finne meg i å gå til et annet serveringssted enn restauranten. Coffee and dessert står det ofte på kafeene her. Og jeg har aldri vært et sted med så mye kafeer/kaffebarer. Det er ekstremt høy tetthet på disse og jeg har fått mye god kaffe, først og fremst iskaffe på grunn av de ca 30 varmegradene vi har. Gode sandwicher kan de også ofte by på  disse stedene i en overraskende trivelig, dog vestlig atmosfære. Forrige uke var jeg på en veldig søt kafé der det sto et tre midt i lokalet og stamgjestene hang tydeligvis «bonuskortene» sine på dette treet. Så når du kom å kjøpte kaffe plukket du ned kortet og fikk stempel. Veldig søtt og veldig tillitsfullt som jeg opplever Koreanere til å være. Det bringer meg videre til folkene her nede.


Meget god koreansk lunsj i dag. Mye grønnsaker, litt blekksprut, ris og Kimchii. Ved min side sitter veiviseren min evt fadderen min.

Sushi her om dagen. Ikke voldsomt suksess, spesielt ikke den kalde nuddelsuppa med isbiter.


På kafé. God sandwich og søt lemonade. Legg merke til den lille heklede brikken under glasset.


It's lamb, restaurant i Okpo. Anbefales!


Folkene
De smiler og ler og tar på Oscar hele tida. Han trives i rampelyset så det er ikke noe stort problem. På butikken setter jeg han i handlevogna sånn midt i butikken, så rusler jeg langs reolene mens koreanerne underholder babyen min. Praktisk. I tillegg til de innfødte har man jo også en stor andel expats her. Jeg kom i skade for å spørre min gode hjelper om det var mye innvandrere i sør Korea. Han så litt rart på meg og spurt, bortsett fra sånne som oss, mener du? Vi er altså en ganske stor andel «utlendinger» her. Alle i samme båt, og alle jeg har møtt er veldig innstillt på å hjelpe hverandre, komme med råd og tips og de er inkluderende.


Oscar på lekeplassen, omringet av Koreansk skoleungdom.

Været
Det har vært VARMT og litt vanskelig de første dagene å vende seg til det. Ta på genser inne i stedet for ute for eksempel, er en ny opplevelse. Mye grått og overskya de 2 første ukene, men nå ser det ut til å ha  klarnet opp og det har vært nothing but blue skies de siste dagene. Litt lavere temperaturer nå (20-25) gjør det veldig behagelig å være både mor og barn. Koreanerne er livredde for å bli brune så de pakker seg inn eller går med paraply for å unngå strålene. Vi smører oss godt, men bretter opp og håper på litt gylden hud.


Fargerik koreansk dame i skyggen.


Fritid
Jeg har jo forsåvidt «bare» fritid ettersom jeg ikke jobber her nede. Men nå har jeg meldt meg opp til et årsstudium i Historie som går over 3 semester ved Universitetet i Nordland. Dette vil si at jeg er 75% student ved siden av å være 98% mor. (Ingeniøren er hjemme 1 time før baby-O legger seg) Jeg er privilegert å har vaskehjelp 1 dag i uka så bortsett fra å rydde, vaske klær, lage mat og vaske rundt bordet etter hvert måltid, handle, vaske klær og rydde igjen er det ikke mye husarbeid å styre med. Etter ettermiddagsluren er det lekeplass på timeplanen og vi triller 5 minutter bort til en stor, fin park med lekeplass med sklier og hinderløype som O stortrives i. Her er det mange andre barn, både norske og koreanske. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan sitte å snakke med de andre foreldrene i stedet for å løpet å passe på klatreren min, men det er jo også veldig morsomt hvor aktiv han har blitt bare de siste 4 ukene. Jeg skviser inn litt Yoga på terrassen når babyen sover og nyter fjellturer og strandliv sammen med Ingeniøren og resten av norskebanden i helgene.


Mat må man ha på stranda også.


Er det ikke fint?  Gujora beach, ca 24 grader i vannet, 26 i lufta.


Det var en liten oppsummering. Stay tuned og ha tålmodighet med meg, selv om det blir lenge mellom hvert innlegg. Det er ikke mangel på tema å skrive om, heller motsatt, så jeg må bare samle tankene litt. Men for å være kort og konkret: Vi har det veldig bra og mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på.

 

Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys.

Morning freshness

Korea har fått tilnavnet «Land of the morning calm» etter at en keiser i det kinesiske Ming dynastiet gav Korea tittelen «Chaohsien» som betyr «Morning freshness», altså morra friskhet. Dette var på grunn av den trollbindene skjønnheten av de fotogene, høye fjellene og det klare vannet. Alt dette kombinert med en spesiell stillhet om morgenen. Her i heimen fortolker vi begge uttrykkene og der mor er morrafrisk i dag nyter mann og barn stillheten om morgenen. Dette gjelder forsåvidt hver dag for den minste som jeg de første dagene måtte vekke rundt halv ti. Jeg tenkte det var pga jet lag, men det viser seg at i dag, etter 2 uker i landet så sover han gjerne til halv ni-ni før han begynner å pludre på rommet sitt.  Kanskje har det noe å gjøre med at han for første gang har fått eget rom og at mor og far sover veldig urolig på morgenkvisten, kanskje det er derfor han våknet så tidlig på Toten i sommer. At det er helt mørkt på rommet hans er nok også en faktor. Sola står opp på andre siden av leiligheten, der ligger terrassen og den benytter jeg til noen herlige Yogarunder. Jeg må forresten få lov å reklamere litt for verdens beste app for en Yoga nybegynner; Yoga Studio for Iphone. Den har gode forklaringer, video, musikk og egne timer der du kan fokusere på ulike øvelser og områder i kroppen. Nå har jeg etter 6 uker med apptrening gått fra beginner til intermediate og det er så gøy. Alt fra 10 til 60 minutter kan du gjøre og det gjør det veldig lett å ta seg en runde. Som regel når jeg først får meg til å gjøre 15 minutter, så er det veldig fort gjort å sette på en 15 minutter til med andre øvelser. Denne appen har i allefall hjulpet meg til å komme i gang og det blir fort 2 timer i løpet av en uke, noe jeg syntes er vel og bra på Yoga fronten.

Vi har foreløpig bare benyttet fjellet her 1 gang. Det var forrige søndag og vi hadde med oss kollega, nabo og fjellgeita Kurt som guide. Kurt er mer enn dobbelt så gammel som meg og omtrent i dobbelt så god form også. Det er flaut og han er en stor motivasjon og inspirasjon for ungdommen her i heimen. Jeg kan faktisk nesten ikke huske at jeg har vært så sliten noen gang etter en fjelltur. Det skal sies at det var en stigning på over 300 meter og temperaturen var på 30 grader, luftfuktigheten nærmere 90. Ingeniøren gikk i tillegg med bæremeis + 12 kg oppi den og jeg var et øyeblikk bekymret for om vi i det hele tatt ville komme oss hjem fra den toppen. Kurt kunne antagelig båret oss, hvis nødvendig. Fjellet ligger forøvrig rett bak leiligheten vår og vi gikk ut døra og rett opp. Det var utrolig vakkert og utrolig tungt, men så absolutt verdt det. Hvis jeg skal klare å være med på slike fjellturer med barn og barnebarn når jeg blir 60 så må noe drastisk gjøres med formen, det er helt sikkert. Jeg håper at dette Koreaoppholdet gir meg en liten dytt til å sprenge grenser for aktivitet, for det er jo så utrolig tilfredsstillende å komme på toppen og se utsikten. For ikke å snakke om å komme hjem igjen og slappe av med supergod samvittighet.


Ikke i nærheten av toppen, gjennomvåt og sliten / not even close to the top, soaking wet and exhausted


På vei ned og fornøyd med det / On our way down, and happy about that.



Jeg håper på å få til en fjelltur denne helga også. I tillegg står shopping og en barnedåp på plakaten og jeg håper på å få tatt en tur til en av strendene. Og i kveld skal jeg ut å spise med noen damer jeg har truffet. Det er veldig lett å komme i kontakt med folk her. Ikke nødvendigvis lokalbefolkningen, men expatmiljøet er stort og åpent. Heldige meg!

 

- men først en kaffe og avis
i morgenstundens stille bris
<3



In 1934 and emperor of the Ming dynasty of China gave Korea the title «Chaohsien» wich means «Morning freshness». It was because of the spellbinding natural beauty of picturesque, high mountains, the clear sea and its tranquility, particularly in the morning wichh further confirmed the title on South Korea as «Land of morning calm». In our household both titles are suitable this morning. Mom is morning fresh and husband and child are enjoying the morning calm. For the youngest this is applicable for every morning so far in Korea. The last two weeks he has not been up earlier than 8 and one several mornings I had to wake him up at 9:30. Possibly because of his own space and dark room with no snoring dad or mom in the bed next to him, but maybe it is because of the calming atmosphere here. This means that I get precious Yoga time in the morning of our terrace. I really recommend the app Yoga Studio for everyone with an iPhone who likes Yoga or wants to start doing Yoga. It has done wonders for my mind and body.

So far we have only used the mountains once. Last sunday we went for a hike with colleague, neighbor and mountain goat, Kurt as a guide. Kurt is twice my age and in twice as good shape. It?s embarrassing and he is a great inspiration for the young in this household. I can almost never remember being so tired as after that hike. Its mentionable that the mountain is over 300 meters high, the temperature was 30 degrees and the humidity close to 90. My husband, in addition, walked with 12 kg on his back and for a moment I was afraid we never were gonna get down from  the hill.  So with this I swear to get in better shape the next two years in Korea because I also want to walk in the mountains with kids and grandchildren when I am 60. Its gonna be a struggle, but definitely worth it.

I hope to to do some hiking this weekend too. In addition we have some shopping to do, a christening and I hope to see one of the beaches. Tonight I?m going out for dinner with some ladies I met in the Norwegian church. It?s really easy to get in touch with people here. Maybe not the locals, but the expat environment is big and open. Lucky me!

Frykt

Frykt er ofte ubetinget. Svært ofte frykter vi noe som aldri kommer til å skje. Jeg var redd for at jeg ikke fikk gått no særlig her nede. Jeg som var vant til å rusle gatelangs i de vakre gatene i Paris i timesvis noe som var nødvendig for å holde vekten nogenlunde tiltross for croissanter og is. Det viser seg at «sentrum» i Gyeong/Goheyon (jeg skjønner fortsatt ikke hva som er riktig stavelse) er så absolutt i gåavstand og i går ruslet jeg og min venn fra Jæren gatelangs i timesvis med hver vår barnevogn, bare avbrutt av noen butikker og et cafebesøk med iskaffe og sandwich.


Sandwich og berlinerbolle med kremost inni

Cafeen het ironisk nok Paris baguette og er en kjede her nede med mye digg som gjør det nødvendig med mer gåing. Det er overraskende nok skikkelige shoppingmuligheter her, selv om de ikke kan sammenlignes med Paris shoppingen. Fare for at jeg kommer til å komme hjem med mye kurver, bokser, hatter, crazy barneklær og andre ting i plastikk. Ellers kan jeg melde om at markedet her har flere uidentifiserbare objekter enn markedet i Paris.


Noe sjømat / some sea food


No tørka småfisk og chilli  (evt paprika?) / Dried fish and chilli (or peppers?)


Noen som ønsker seg prinsessesko, så får de si fra / Princess shoes, anyone?


«Fare for krig mellom Nord- og Sør Korea» kunne jeg lese på VG i går. Det var riktignok etter at en norsk venninne hadde gjort meg oppmerksom på det. Det har jeg altså ikke merket noe til, så vær så snill å ikke bekymre dere videre for det der hjemme.

«Er det no dyr der da?» ville min gamle Mormor spurt. Og da mente hun insekter og småkryp. Jeg kan huske at mark og mus var to av hennes største frykter i tillegg til kakerlakker og jeg har hørt historien om kakerlakkene på Gran Canaria mer enn en gang, for å si det slik. Jeg kan dessverre ikke berolige deg, kjære Mormor. Det er så mange rare dyr her som jeg aldri har sett maken til og i dag kvittet jeg med en bille-lignende sak på størrelse med ei lita mus. Denne hadde tatt kvelden og lå på rygg på terrassen. (For de av dere som har sett Løvenes Konge så lignet den veldig på en av billene med horn som vi ser i Hakuna Matata-sangen.) Kakerlakker, frosker, pinnedyr, og edderkopper er noe av det vi har på utsiden her i tillegg til billa med horn, altså. Og så går det noen geiter rett utfor her gjerdet her og drikker av elvevannet. Men det er vel kanskje myggen som kan gjøre mest skade for seg som kan være bærer av Japansk Encefalitt som vi heldigvis har blitt vaksinert mot. Myggnetting er selvsagt montert på alle dører og vinduer her. Ingen grunn til bekymring der altså.

Til dere som har fått høre at man ikke skal gjøre grimaser fordi man kan bli sånn: den frykten mora di har påført deg er muligens reel. Bare sjekk denne koreanske barntv?n Oscar og jeg så i går. Det forklarer hvorfor asiatere er litt smalere i øynene enn oss europeere.

video:img4269
Hvorfor asiatere er litt smalere i øynene / why the asian eyes are more narrow


Nå er det første fredagskvelden vår her og vi har vært så heldige å ha vært på pannekakemiddag hos Helga og Daniel og gutta. Jeg må innrømme at jeg savner det norske lyset, men hvem kan vel måle seg med det? Vi sitter på terrassen i insektslevenet, det er 25 grader og dugget renner på ølglasset. (vannglasset også forsåvidt) I morgen er det muligheter for grøt og vafler i sjømannskirka og det tror jeg er noe som bare må bli en tradisjon. Tror ikke det er noen fare for at vi skal klare å kose oss her nede.

 

Frykt er uvitenhetens lange skygge.
<3
Fear
Fear is often unconditional. We fear things thats never gonna happen. I was afraid I was not able to walk anywhere here. I am used to walking down the beautiful streets of Paris for hours which was very needed because of all the ice cream and croissants. But luckily the city center of Gyeong is within walking distance. Yesterday we had our first coffee/lunch out at a cafe that ironically is named Paris Baguette and is a chain here with a lot of things that make you need to walk a lot. Also theres quite a lot of shopping possibilities here, not comparable with Paris of course, but it is possible that I will come home with a lot of baskets, boxes, hats, crazy children clothing and a lot of stuff in plastic.

To those who fear for war between south and north, so far we have heard nothing, so relax.

My great grandmother would have asked us if there are any animals here. And by that she meant insects, bugs and little creatures. Mouse and worms were her biggest fears. I must say I couldn't have reassured her as there are plenty of bugs and insects that I?ve never seen before in my life. Today I found a little beatle with a horn (something I?ve only seen in Disneys Lion King) on the terrace. It was taking a nap on its back and are now resting in the grass on the outside of our fence.

To those of you who learned that you must not make faces, or else you will stay that way; that fear that your mother gave you might have been conditional. Just take a look at the video of Oscar above.
Fear is the lengthened shadow of ignorance.


It's Korea time!

Ja, da var vi her da. Jeg har nettopp våknet etter sånn ca 8 timer søvn, avbrutt av en liten som trodde det var morgen halv 2, men han sovnet igjen rundt 3 og sover fortsatt.

Vi ankom leiligheta vår i går kveld ca halv 9 etter en nokså udramatisk reise på ca 20 timer. Via Amsterdam og Seoul kom vi så til Busan og ble hentet av sjåfør som tok oss til Geoje og nærmere bestemt Adel heim som er vårt hjem de neste par årene. Det hele er noe surrealistisk og spesielt siden mannen allerede har dratt på jobb og hverdagen i Korea har blitt kastet på oss. Turen i går ligger bak meg som en interessant opplevelse siden det var vårt første møte med businessclass. Hver vår stressless og selvsagt tv-skjerm samt flymatmeny og alt man måtte begjære av drikkevarer. Vi valgte koreansk mat til middag for å sette stemingen og ble ikke skuffet, selv om vi måtte ha litt hjelp til hvordan vi skulle spise det. Vi fikk en egen brosjyre med forklaring og pinnetreningen var i gang. Hvis du lurer på hvordan det var å fly med baby så langt? Vel, han spiste kveldsmat i Amsterdam, sov søtt i eget sete i 8,5 av 10 timer på den lengste turen og fikk frokosten servert 15 minutt før landing i Seoul. Så da klager man ikke.


Prøver å velge mat fra menyen i våre giga seter på Korean Air prestige class / What to choose from the air plane menu?



Baby-O sover søtt ved min side / Sleeping beauty in his very own seat/bed



Nå har jeg nettopp spist min første frokost på Geoje. Selskapet som innlosjerer oss hadde ordnet med litt småtteri i leiligheta til vi kom. Loff, smør og syltetøy er tydeligvis det mest safe for utlendinger her nede. Heldigvis har vi med knekkebrød og makrell i kofferten. Apropos koffert. Vi hadde intet mindre enn 9 kolli som skulle hentes av bagasjebåndet i Busan i går kveld i tillegg til 4 håndbagasje og en baby! Tro det eller ei, men alt kom etter ca 5 minutter venting og vi klarte å få alt det på hver vår tralle og ut. Nå ligger alle koffertene åpnet, spredd rundt i leiligheta og venter på at jeg skal forbarme meg over de å rydde ut og inn i skuffer og skap som det forøvrig er i overflod her. Resten av tingene som er sent fra Paris ankommer forhåpentligvis innen en 6 ukers tid da disse ble sent med båt, ikke fly slik vi først trodde. En liten strek i regninga for min del, men en mindre strek i regninga for de som betaler siden det selvsagt er mye billigere. Leiligheta rommer 2 soverom, 2 bad, 1 kontor en stor stue/kjøkken og en terrasse på nærmere 25 kvadrat. Totalt ca 120 kvadrat + uteplassen og vi går oss nesten bort sammenlignet med det vi er vant til.



På terassen / Outside on the terrace



Vi er så heldige å ha kjentfolk fra Jæren her nede så allerede om noen timer skal jeg få en guidet tur i området og en butikktur sånn at jeg slipper å leve på loff og syltetøy veldig lenge. (Loffen er forsåvidt spist opp allerede siden jeg trenger rundt 8 skiver av den for å bli mett)

Jeg har ikke rukket å få så mye inntrykk av Korea enda, men vi lo masse på flyplassen i Seoul og jeg har notert meg at de liker neonlys som blinker. Temperaturen er nå 26 ute og 22 inne. Aircondition er veldig deilig.

Jeg kommer snart tilbake med mer. Det tar litt tid å samle tanker, inntrykk og finne litt ekstra energi til skriving.So far so good, jeg tror jeg kan trives her altså. Men for å slå ann tonen har jeg funnet et Koreans ordtak, så jeg får kanskje vente litt med dommen.

En daggammel hvalp frykter ikke tigeren.
Koreansk ordtak

<3



So, the day has come. I just woke up after 8 hours of sleep (if you look away from the baby who thought it was morning at 1:30 and stayed awake till 3) Baby is still sleeping and I just had my first breakfast in Geoje.

We arrived last night after a comfortable journey from Norway, through Amsterdam and Seoul to Busan were our driver picked us up and took us to Geode and the resident Adel heim. It?s quite surreal and husband is already at work, so this is our life now. We live in Korea. Haven't seen much of it yet, but I belive they really like neon signs.

Apartment is great with 2 bedrooms, 2 bathrooms, 1 office, big terrace and large living room / kitchen area. We had no less than 9 objects to collect from the airport yesterday plus 4 hand luggages. We manage with out big troubles and they are now all spread all over the apartment, waiting for me to dig in and find a place for everything. The rest of our things that we sent from Paris will arrive within 6 weeks ( I hope!) they are sent by boat.

I am lucky to have some Norwegian friends in the neighborhood and he will help me find a grocery shop later today. So far so good, but I found a Korean saying; transalted to english is someting like:

A day-old puppy does not fear the tiger.


Stay tuned for more Korea!

Au revoir!

Det er ikke over før det er over, men nå er det definitivt over. Eskene er pakket, nøklene levert og rue du General Cordonnier nummer 12 i Neuilly-sur-Seine vil nok aldri mer bli vårt hjem. Vi vil nok sikkert besøke byen igjen på en av de mange Paristurene jeg allerede har planlagt, det er tross alt her noen av våre viktigste hendelser i livet har funnet sted. Vi har giftet oss og fått en baby og hatt opplevelser vi knapt hadde drømt om. Vi har vokst som individer og som familie, og vi har hatt den surrealistiske hverdagen vår i en av verdens mest besøkte byer som nesten alle har et eller annet forhold til. Det var trist å ta farvel med vennene der. De fleste har jeg blitt kjent med i forbindelse med graviditet og fødsel og de er fra hele verden. Det kjennes veldig spesielt å ta farvel med disse damene som har vært en del av mitt liv i en svært sårbar periode i livet. Det å bli mor for første gang er noe helt spesielt og jeg var ikke bare usikker på mammarollen, men det å skulle gjøre det i et annet land uten familie i nærheten var ikke barebare. Men damene i Message gjorde alt så mye enklere og å kunne dele tanker, bekymringer, erfaringer og få tips og råd til hvordan man gjør det i Frankrike hadde svært stor betydning for meg. Det er med tungt hjerte jeg sier hadet til de og selv om man så veldig gjerne vil holde kontakten med mange vet jeg at jeg kommer til å befinne meg langt unna og ofte i en annen tidssone enn mesteparten av de andre damene som også flytter jorda rundt fra Paris. New Zealand, California og Sverige i tillegg til Paris er noen av stedene jeg eventuelt kan besøke disse flotte damene i framtida. Så jeg håper virkeligpå muligheten til det. Dere vil for alltid være en del av minneboken min og jeg håper mange av dere vil finne veien til Norge i framtiden. Dere er veldig velkommen.


Baby var ikke superfornøyd med pakkinga / Not superhappy about moving

Nå er jeg og baby-O vel plassert hjemme hos mor og far. Ingeniøren og far kommer med et siste flyttelass i løpet av helgen. De er passe gærne og kjører Tesla fra Paris. Far er selvsagt galest som har kjørt tur-retur. Selv om han ikke har tegn til rekkevidde angst har han til tider tydelige ladestolpe-hallusinasjoner. Det meldes om 36 grader i Paris i kveld. Her på Raufoss er det 10. God sommer! Men jeg klager allikevel ikke. Lukten av våt asfalt og det irrgrønne gresset kjemper om kapp med lukten av utsprungne peoner som strekker seg så lange de er for å suge til seg vann og ikke minst lyset som er så spesielt her nord. (Nord i verdenssammenheng) Her skal vi være den neste måneden til vi skal ut på nye eventyr og vi tar en liten pause mens livet skjer akkurat her, akkurat nå i mine barndomstrakter.




Hagen til mor og far i kveld / My parents garden tonight


 

Et hjemlig sted på jorden
er ganske godt å ha,
så kan man si: På gjensyn,
når man drar derifra.
Rudolf Nilsen

 

And for you my dear friends:

The lady has sung her last tone for us in rue du General Cordonnier number 12 in Neuilly. I am already planning trips back for the things we didn`t do, but most of all to go down the famous lane of memories. This is where the big things in our life so far have happened. During our time in Paris we got married, we had a baby and we have grown as individuals and as a family. But the most difficult part is to say goodbye to all the wonderful ladies in Message who has been such a great support. To be a mum was scary enough and to do it in a country where the language was not even my second and far from family was a big challenge. To have someone to share these difficult times with, to ask questions, share thoughts and worries and to get advice on how to do things in France has been very helpful and meaningful for me. I feel that I will always have a special connection with these ladies. (and their babies) To know that they are also moving all over the globe makes it a bit more difficult to stay in touch, but I really hope the social network will help us a great deal. I hope I will have the opportunity to visit some of these beautiful ladies in California, New Zealand, Sweden and of course Paris which are among some of the places they are located.


You will forever be in my book of memories and hopefully some of you will find your way to Norway in the future. You are very  welcome!


Now I am in my parents house in a tiny place called Raufoss. 5000 inhabitants and lots of snow in the winter. The temperature says 10 degrees at the moment, which some of you might think is winter temperature. I wish. But the sceneray and the light and the fresh air! The smell of rain in the green, green grass and the flowers who are in full bloom and stretching as long as they can to soak up all the light and water is so beautiful it makes my eyes allergic or something. Life goes on to new adventures and right now we are having a pause while life happens in my child hood street.

 

Flinke folk

Å være flink. Det er nokså subjektivt. Vi syntes ungen vår er kjempeflink og vi sier det til han hele tida. Han er så flink som gaper når vi kommer med skjea, som klarer å reise seg eller klappe eller trille ball. Altså banale, trivielle saker som vi roser han veldig for. Jeg hører folk sier at du ikke skal skryte så masse av barna. At de vokser opp til å tro at de er verdensmestere i alt og ikke vil takle å tape, eller tror at det kan delta i talentprogrammer med balltrillingsteknikken sin. Vel...jeg er av den mening av babyer trenger å roses og oppfordres sånn at de blir stolte av seg selv og oppleve mestring. Det er vår oppgave å bygge selvbildet og selvtilliten hans slik at han kan takle motgang når den kommer. Han har allerede opplevd en del motgang. Slik som at han ikke får lov til å spise helt selv enda, eller at han må opp av badekaret når han begynner å bli blå på leppene og å måtte ha på caps og solbriller i sola. Tunge saker.

Ikke for å skryte, men min familie florerer av flinke folk. Og da mener jeg ikke bare sånn helt okey gode på noe eller slik som babyen at de klarer å sitte oppreist på stolen eller ta av seg sokkene selv, men seriøst flinke slik at de vil skille seg ut i en mengde. Vi snakker om kunstnere, musikere, kakebakere, matlagere, idrettsutøvere, akademikere, sosiale lyspunkt og omsorgsmennesker. Det er egentlig litt vanskelig å forstå hva som skjedde med meg opp i det hele. I dag er jeg forresten veldig flink på å skyve tanken om pakking og flytting foran meg. Så langt i dag har vi utnyttet dagen med en spasertur i nabolaget og 3-retters lunsj på favorittplassen. Gaspacho, cæsarsalat og jordbær sto på menyen i dag. Et glass hvitvin og en espresso toppet det hele. Baby-O er storfornøyd kar på restaurant så lenge han får en brødskalk. Nå måtte vi trekke inn i kulda (les: 30 grader i stedet for 36 ute) og kikke litt på Tour de France. I tillegg til Reiseradioen på Nrk p1 som jeg er vokst opp med, er Tour de France definisjonen av sommer sånn medie-messig for meg. Så nå er det definitivt sommer, hvis noen skulle lure.


Mini på restaurant. Fornøyd så lenge han får brød og vin.



Men tilbake til de begavede mennesker som bruker dagene sine på noe produktivt. Dette gjelder altså ikke bare min blodsslekt, men Ingeniørens familie har også vist seg å ha uante talenter. Min kjære svigerinne Karianne skal i sommer ha kunstutstilling i Drengstua på Gjøvik gård. Dette må dere ikke gå glipp av hvis dere befinner dere i innlandet! Det er faktisk så bra at det bare er å ta turen fra der du måtte befinne deg og komme deg til området. Lørdag 25. juli blir det åpning og da skal i tillegg min begavede onkel Ola spille på samme sted sammen med duoen som spilte i bryllupet vårt. Altså om 3 uker akkurat. Vi håper på sommervær, masse folk og stor oppslutning på utstillingen til K som skal stå en uke. (hvis jeg ikke husker helt feil) For å gi dere en liten smakebit på hva hun har å by på legger jeg ute dette maleriet som hun har malt av baby-O som vi var så heldige å få av mine svigerforeldre til babyens barnevelsignelse.


Det er ikke vanskelig å se hvem dette er.
Malt av Karianne Sandven

Jeg er utrolig heldig som omgir meg med så mye flinke folk! På tide å gå i meg sjøl og bli flink på noe. Flink pike, derimot, det har jeg ingen intensjon om å være. Og misforstå meg rett, jeg er helt for å jenke litt på forventingene om å være så grådig flinke til alt. Vi er alle flinke til noe på vår måte.

Til slutt må jeg bare få lov å gratulere de flinke mennene; Ingeniøren og Senior Ingeniøren ,aka svigerfar, med dagen. De er faktisk Amerikanske stasborgere begge to. Hurray!

Eg e'kje flink med halleluja,
men e ein kløppar på shalala.

--*--

Super-short english summary

Our baby is very talented. My familiy are very talented. Don't know what happend to me, I need to get good at something.

My sister in law is having and art exhibitaion close to my parents place this summer. The painting of Baby-O is her work <3 We had lunch at our favorite place in Neuilly today. Gaspacho, Cesar salad and strawberries were on the menu. The perfect touch was the glass of cold, white Sancerre and of course an espresso.The kid is happy dining out as long as he gets a piece of bread. And wine, as you can see.

Happy 4th of July to the Enginer and his father who are both born in the US. Hurray!

 

 

 

Vær og klær

31,9 ute, 31,3 inne. Det er temperaturen nå når jeg legger meg 23.30. Dette har vært den store dagen for å sende snapchat med temperaturmåling på bildet. Eller kanskje er det fordi jeg har sendt så mange selv at jeg har fått mange tilbake. Det er uansett hyggelig å se at temperaturen endelig har bikket 20 mange steder i landet og bilder av badende barn og is-spisende voksne har sneket seg inn med tall som 23, 25 og 28 midt i bildet. (Hvis det er noen som ikke skjønner hva jeg snakker om nå så er altså dette en måte å dele bilder med andre på telefonen)


Her ser du et eksempel på snapchat fra senga klokka 23.40 i kveld


Det går sport i å klage på været til tider. For ikke å snakke om hvor mye spalteplass det får. Det minst konstruktive man kan gjøre er egentlig å klage på være, for det får man ikke gjort noe som helst med. (Meg bekjent, i alle fall. Si fra hvis du har noen triks om hvordan det kan påvirkes) Men det finnes mange måter å takle være på. Jeg tar meg selv i forklare uttrykket «Det finnes ikke dårlig vær?» og så videre til folk som ikke er fra Norge. Det klinger ikke like bra med «No bad weather, only bad clothing». Men de fleste tar poenget. Her i Paris har jeg lært meg at det finnes nesten ikke dårlig vær og heller ikke mye dårlige klær. En regnbyge i ny og ne og en collegegenser med ujevne mellomrom er å oppleve, men stort sett bra.

Med temperaturer over 30 hele døgnet, gjelder det å finne en slags overlevelsestaktikk. Heldigvis ser det ut til at Baby-O tar det hele med knusende ro og er like blid som alltid og syntes det er helt topp å slippe pysj og dyne til natten. Det syntes jeg også er helt okey, og priser meg lykkelig for at jeg slipper å ligge med et sånt vattstykke fra navlen og ned til knærne slik som ungen gjør. I dag søkte vi tilflukt på et kjøpesenter i nærheten. Oscar fikk ettermiddagsluren sin der inne, mens jeg ruslet sakte rundt og nøt aircondition som gjorde bygget 10 grader kaldere enn utendørstemperaturen. På Body Shop kom jeg over en hyggelig kar som anbefalte meg å kjøpe en body slush og putte den i kjøleskapet for så å smøre den på før jeg skulle legge meg i kveld. Jeg bet på tipset hans og kjøpte den uten videre vurdering.

Kvelden har gått med til å sortere klær. Hva skal til Korea, hva skal til Norge og hva skal kastes. Overveldende, lite moro og en tankevekker. Jeg har MYE klær, men det er selvsagt alltid feil klær. Men i frykt for at det ikke er mye klær i min størrelse (les: überstor) i Korea, tror jeg nok at det meste blir med. En annen expatkone som har vært i Korea et år nå kunne fortelle meg at alle hennes «Parisklær» fortsatt lå i esker der nede. Nå gikk det mest i joggesko, jeans og treningsklær. Bedre kjent som Raufossuniform (I følge min mor). Vi som følte vi hadde blitt litt franske i stilen etter 2 og et halvt år her kan være sikre på at vi er ganske så nedslipt (muligens til under der vi var i utgangspunktet) når vi kommer hjem til Norge.

Mens jeg sorterte klær var jeg med stor glede vitne til at naboen holdt konsert. Det må ha vært ganske magne mennesker der og mange som opptrådde for variasjonen i spillingen var stor og applausen enorm. Og det var velfortjent. Jeg har sjelden opplevd bedre musikkopplevelse med klassisk og jazz om hverandre og det var fler enn meg som satt i vinduet og lyttet i gata vår. Det var et slikt øyeblikk som jeg tenker at jeg vil huske for resten av mitt liv og jeg skulle ønske jeg hadde alt på tape, men her er noen smakebiter.

video:img3921


 

 

 

video:img3922


De spilte noen klassiske stykker av en annen verden og for meg som sitter å klimprer «så seiler vi på Mjøsa» og syntes den er vanskelig så kan du si at dette gav meg gåsehud, hakeslepp og tårer i øynene.

Kvelden ble avsluttet med en kald dusj. Det var høyst nødvendig. Og til slutt en kald body slush fra kjøleskapet. Den var kald i ca 30 sekunder. Like lang tid som håret brukte på å tørke. Nå har jeg funnet senga og kunne gjerne tatt en ny dusj allerede. Vifta står på og hjelper forhåpentligvis meg og babyen til å sove gjennom hele natta. Ingeniøren er så heldig å befinne seg i Norges land og kunne nettopp rapportere om 17 grader på hotellrommet. Det er mer passende sovetemp. Jeg priser meg bare lykkelig for at jeg ikke er høygravid i år og denne varmen går nok over akkurat når jeg er akklimatisert og syntes den begynner å bli behagelig. Nå lyser fullmånen over de franske pipene. Det er den siste jeg skal oppleve i Paris på hvem vet hvor lang tid. Det er så vakkert, vemodig og varmt.

 

I juni har et regnskyll lite å si. En time etter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har gått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn.

Mang slags kjærlighet

Vi visste at det ikke ville vare evig, men et lite øyeblikk hadde jeg et håp om det. Paris-eventyret som jeg bare hadde drømt om ble til virkelighet og de 18 månedene vi ble forespeilet ble til 2,5 år som nå går mot slutten. Det er bare et par uker siden vi fikk den endelige beskjeden om mobilisering til Sør Korea. I august. Siden vi allerede har planlagt 4 uker Norgesferie betyr dette at vi nå har igjen en måned i denne vakre byen. Det er litt som må ordnes når man skal flytte til andre siden av jorden for et par år. Visumsøknad, vaksinering, identitetskort, pakking, flyttebil og kasting. Men mest av alt: jeg rekker ikke å bli mett på Paris. I dag mandag, er i tillegg bakeren stengt så jeg er stygt redd jeg ikke rekker å smake på alle kakene før jeg drar. Jeg må nå få ut fingern og bestille bord her og der, besøke museer, rusle i parker, ta farvel med mennesker og gatene som jeg har blitt så innmari glad i. Det er en slik følelse av å ha så mye å gjøre at man blir sliten av tanken og ikke klarer å gjøre noe som helst. Sånn som nå burde jeg ha pakket ut av koffertene etter helgens utflukt, men sitter her og skriver i stedet. Selv om det er mye som gjenstår, føler jeg at vi har opplevd utrolig mye i denne byen og ikke minst dyrket kjærligheten. Vi har både giftet oss og fått en unge den tiden vi har bodd her og Paris vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet vårt. Du skal ikke se bort i fra at det vil bli noen ferieturer hit i framtida.


Under Eiffeltårnet

Og helgens begivenhet fortjener også en notis. Vi var så heldige å få dele en av livets største dager med et vennepar i Arendal. Vakrere omgivelser og mennesker skal man lete lenge etter. Sørlandsidyll som ramme rundt et kjærlighetsfullt selskap og vi koste oss veldig. Ingeniøren gikk så langt som å si at det er slike helger som gjør livet verdt å leve, og jeg kunne ikke vært mer enig med han. Det betyr så utrolig mye for meg at jeg har klart å holde kontakten med så mange av mine studievenninner til tross for at den geografiske avstanden til tider har vært stor (og større skal den bli). Og jeg vet at det ikke kommer av seg selv. Jeg har forsøkt å treffe så mange som mulig når vi har vært i samme by, deltatt på så mange sammenkomster som det har latt seg gjøre og hyppige meldinger og snapper gjør at jeg føler meg en del av livet til de fine jentene. Det at så mange av dem har vært på besøk i Paris opptil flere ganger setter jeg også utrolig stor pris på. Og som om ikke det er nok har alle kjærestene som har kommet inn i bildet vist seg å være like flotte folk og matcher jentene og glir rett inn i gjengen uten tilsynelatende anstrengelser. Jeg er evig takknemlig for dere og må brudeparets kjærlighet og mitt vennskap med dem og de andre vare evig. Mens vi feiret kjærligheten i skjærgården i Arendal var baby-O på Toten og tok seg av besteforeldrene slik at vi kunne slappe helt av hele helgen.


De fine jentene med det nydelige brudeparet i midten


Noe annet som vi til tider trodde ville vare evig var min kjære oldemor. Hun har alltid vært ung til sinns og kommet seg på beina igjen etter alle mulig utfordringer kroppen har bydd på. Lørdag kveld tok hun sitt siste åndedrag med hånden i sin datters og til musikk hun likte så godt. Jeg tror hun var klar for å forlate oss nå, selv om hun har klamret seg til livet og spist lakrisbåter til siste slutt. Jeg vet det betydde mye for henne at hun fikk treffe sitt tippoldebarn ved flere anledninger og at han i tillegg har samme navn som hennes far var ekstra stas. Jeg har vokst opp med «mormor» som vi alle kaller henne uavhengig av relasjon, i samme hus. Hun har forsynt meg med risengrynsgrøt når mor, eller kanskje spesielt far, lagde mindre fristende middager. (Noe som ikke var særlig sjelden) Hennes skuff med silketørkler og knaggrekke med perlekjeder var alltid spennende å få se på. Sist jeg besøkte henne, for en drøy uke siden ønsket hun meg alt godt i livet og jeg svarte at jeg har de beste forutsetninger og svært gode gener, så det skal nok gå bra. På vei ut døra hennes sa jeg: vi ses, Mormor! men i det jeg lukket den innså jeg at det nok ikke ville bli i det livet vi kjenner i dag. Minnene lever videre og jeg tror hun har det godt nå. Nå sitter hun nok på en sky og spiller fiolin mens mannen som hun har levd uten i 30 år endelig sitter ved hennes side igjen og pilker. Takk, Mormor!


Mormor med tippoldebarnet


 

- Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff.
- Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm.

Livet og det ufattelige

Jeg er en sucker for tv-serier og innrømmer at jeg sluker mye, spesielt TV2 21:40 på tirsdager. Dere vet hva jeg snakker om, jenter. Jeg ler og griner og faktisk får de rørende episodene meg ofte til å reflektere over eget liv og uten å avsløre noe for de som har gått glipp av siste episode; spesielt når noen dør i serien blir jeg så takknemlig for at alle mine nærmeste er i god behold. For liv og død er ikke bare på film.

Dagens innlegg er en liten minnesmarkering og mine tanker går i dag til en liten familie på Toten. Jeg kjenner de ikke personlig, men blir allikevel svært berørt av at ei kvinne på min egen alder med en ett år gammel datter blir syk og dør. Det føles veldig nært, hvorfor henne? Det kunne like gjerne vært meg. Men det var hun som trakk det korte strået. Så ufattelig urettferdig, uforklarlig og uendelig trist. Jeg håper hennes etterlatte etterhvert klarer å finne styrke i hverandre og ikke minst glede i den lille jenta og jeg vet at disse nydelige små kan få hvem som helst til å smile gjennom tårene. Jeg tenker også på alle andre jeg kjenner som har mistet sine nære og kjære det siste året og håper lyset, våren og sommeren gjør dagene litt lettere og at de gode minnene får blomstre. Og til alle kvinnene i mitt liv: vær så snill å ta celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år slik helsemyndigheten anbefaler. Minst! Jeg er så glad i dere!

Av og til trenger vi å bli minnet på hva vi har. Da tenker jeg ikke på kontoutskriften eller tingene mine, men alt av virkelig verdi. Familien, vennene, helsen, minner, framtid. Livet. Jeg har livet og er i live og jeg må aldri, aldri ta det for gitt.

Jeg kjenner solen varme i dag og ser knopper som brister. En humle surrer og jeg ser barn som leker og voksne som smiler. Jeg hører naboen øve på fiolin. Det er en vakker klassisk melodi som jeg ikke kan huske navnet på. Kanskje er det Vivaldi eller Debussy. Jeg kjenner lukten av tørr asfalt og eksos fra trafikken, men den får konkurranse av duften av nybakt brød hos bakeren. Eller er det kanskje croissanter de steker?

Ungen min trenger ny bleie og jeg trenger minst to kaffe. Livet mitt kan virke trivielt. Ingen intellektuelle samtaler, ingen alvorlige problemer som må løses, ingen tidsfrist å rekke.

Men jeg ser trærne som er så grønne i dag. Barna som er så lykkelige og uten bekymringer, himmelen er så vakker og livet så skjørt.

Noen mennesker minner oss på dette ved at de forsvinner fra jorden slik vi kjenner den. Og for hver av disse menneskene som blir borte må vi leve desto sterkere.


Den vakre naturen i Parc de Bagatelle




Husk at elske,
mens du tør det.
Husk at leve,
mens du gør det.
Piet Hein

Kjære brukerservice

Jeg anskaffet meg et produkt en gang i november 2013, men tok det først skikkelig i bruk 10.august 2014. Jeg må innrømme at jeg var svært tilfreds med å ha anskaffet meg produktet og jeg ble henrykt da jeg så hvor fantastisk design det hadde. Men da jeg begynte å ta det i bruk oppdaget jeg at det ikke nødvendigvis var spesielt intuitivt hvordan det skulle anvendes. For det første har det ingen naturlig av og på knapp. Det har lenge fungert svært effektivt å bare la det være i fred, kanskje gi det litt smøring, så slukner det. Men i det siste har det begynt å skru seg på nattestid og det er ikke en naturlig forklaring på hvorfor. Jeg kan ikke se å ha mottatt noen brukermanual da jeg anskaffet produktet og må til stadighet google spørsmål jeg har eller ringe en venn som har et lignende produkt, dog en noe eldre modell, men hun er svært fornøyd med sin. Av og til fukser det litt. Både væske som renner ukontrollert og en uutholdelig stank som til tider kan være vanskelig å få ut av huset. Jeg opplever også at jeg må vaske gulvet, støvsuge og rydde stadig oftere etter at produktet kom i hus. For ikke å snakke om den stakkars vaskemaskinen som går veldig mye mer kontinuerlig enn rutebussen på Toten.

Tiltross for frustrasjon og mangel på brukervennlighet fortsetter jeg hver dag å benytte meg av produktet med stor entusiasme og glede. Det er forunderlig, men jeg så forvirret og så fornøyd, ja faktisk er det så vidunderlig at jeg til tider vurderer å anskaffe meg et lignende produkt.

Så kjære brukerservice, dersom du skulle ha en løsning på problemet mitt, tror jeg ikke jeg er interessert i svaret. Opplevelsen med å oppdage noe nytt, ved å plutselig forstå hvordan elementer fungerer eller noe henger sammen er så stor at jeg til syvende og sist ikke har noen klage å komme med. Det eneste jeg vil meddele er et eneste stort TAKK for at jeg får disse utfordringene og denne enestående opplevelsen.









Morskjærlighet er drivstoffet som gjør det mulig for et vanlig menneske å gjøre det umulige.
Marion C. Garretty

 

 

Fransk temperament og telefonsamtaler

Dagen i dag ble litt annerledes enn andre dager. Det begynte bra med at baby sov til 6 før han ville ha flaske. Han sovnet søtt i senga si igjen, men våknet igjen når Ingeniøren sto opp en time senere. Jeg hadde ikke voldsomme planer om å stå opp klokka 7 og syntes det var en god ide at baby skulle kose litt i senga til mor mens jeg sov videre. Baby syntes det var gøy i senga og brukte nyvunnet energi til å teste krype øvelser og ommøblere ansiktet på hun som har båret han 9 måneder på innsida og snart 9 måneder på utsida. Da jeg etter en god stund innså at det bare var å gi opp og å komme seg opp av senga sovnet baby-O halvveis oppå hodet mitt. Jeg lirket meg unna og i frykt for at baby skulle våkne og krype ut av dobbeltsenga måtte jeg bygge en mur av dyne rundt han.


Sovende baby har okkupert dobbeltsenga


Det er jo ikke feil med litt fred og ro for seg selv som start på dagen og jeg gikk for å koke en kopp kaffe. Da innså jeg at vannkokeren hadde tatt kvelden og da jeg skulle sette på en maskin med klær hadde den jammen gått den også. Så gikk det opp for meg at det var strømmen som hadde gått og jeg kikket i sikringsskapet for så å innse at det ikke var noen sikringsfeil. Ute i trappegangen kunne jeg konstatere at det ikke fantes strøm i hele bygningen. Ikke den beste starten på dagen. Jeg kunne høre at det foregikk noe arbeid nede på gata så jeg tok en kjapp kikk på baby for å forsikre meg at han sov tungt, dro på meg joggebukse og sandaler og spurtet ned for å høre om de var årsaken til strømbruddet. Det var de selvfølgelig. Da jeg spurte når strømmen ville være tilbake og de svarte klokken 14 (4 timer senere!) ble jeg en smule forbannet og ble fransk på de. Jeg har altså i dag for første gang kjeftet på fransk. Jeg svarte at det ikke var mulig, at jeg har en baby som skal spise. Da sa han at de kunne være ferdig til 12 og spurte om det gikk bra. Nei, svarte jeg surt og snudde på hælene. De ropte etter meg at jeg skulle komme tilbake om en halvtime å høre på ny. Noe sa meg at det ville være dødfødt.

Baby våknet i det jeg hadde lagd meg frokost og var klar til å spise, så da var det bare å sette det på vent. Jeg lagde kald havregrøt til mini og han syntes ikke det var noe rart med det, heldigvis. Så bar det ut på trilletur i det fine været som vi har vært så heldige å ha i lange tider her nå. Rett ned i gata møtte jeg en eldre dame som stoppet meg og jeg forsto at hun ville låne telefonen min. Jeg slo et nummer for henne og gav henne mobilen, men hun ville tydeligvis at jeg skulle ta på høytaler slik at hun kunne notere samtidig som hun snakket. Vi sto altså midt på fortauet, midt i en av byens mest trafikkerte gater, men hun var tydeligvis bestemt på å ringe her og nå. Jeg oppfattet at hun ba om å få snakke med en doktor og at hun presenterte seg som datteren av en madame. Jeg forsto også at moren hennes var innlagt og at hun ville vite om hun fikk komme hjem snart og hun ønsket også en rapport på hvordan det sto til med moren. Hun hadde skrevet ned spørsmål på et a4 ark og noterte etterhvert som doktoren svarte. I godt over 10 minutter sto jeg der rett opp og ned med mobilen i hånda, mens den gamle damen lente seg over for å høre og for å snakke for å bli forstått. Baby lå å pludret med beina i været mens mopeder og lastebiler raste forbi 3 meter bortenfor. Det hele føltes nokså absurd, for å være ærlig. Da hun etter 11:28 minutter sa takk for seg ville hun gjerne gi meg penger for samtalen, men jeg sa nei og hun ble så glad at hun begynte å gråte og tok omkring meg og sa at jeg var av «de gode» og hun snakket med Oscar som hun syntes var verdens mest tålmodige baby og hun fortalte at hun hadde var barnepasser som yrke og at jeg bare måtte si i fra hvis jeg trengte hjelp. Men hun hadde ikke telefon, så jeg måtte sende henne et brev eller komme innom. Sammen med navn og adresse gav hun meg et lite bilde med noen helgener på og ønsket meg alt godt i livet og håpte at vi treftes ved en senere anledning.



Vet ikke helt hva dette skal bety, men det er sikkert no fint...

Den gamle damen med den enda eldre moren føyer seg dermed inn i rekken av katolske fruer som velsigner meg og mini så ikke rart vi har det bra. 

Etter trilleturen vår hadde strømmen heldigvis kommet tilbake og jeg kunne lage lunsj til mor og barn før det bar av sted på pilates. Tirsdag er Parisdagen vår og jeg utforsker stadig nye gater, cafeer, jus- og isbarer spesielt i 2. og 3. arrondisment mellom hôtel de ville og Place de Republique hvor Pilatesstudioet befinner seg. Med en nysgjerrig klump på 10 kg hengende på magen begynner det å bli litt strevsomt, men med de ekstra kiloene å bære på forbrenner jeg forhåpentligvis også litt mer så da blir det alltid en iskule eller to som belønning i solsteiken. I dag fant jeg også en hage som jeg ikke har sett før. Alltid noe nytt å se og jeg tror jeg aldri blir lei.


Den hemmelige hagen i Archives Nationales

Dagen i dag har med andre ord bydd på mye og jeg har gjort minst 3 nye ting; vært sint og bestemt på fransk, lånt bort mobilen min til en fremmed og oppdaget et nytt sted.

Selv om det ikke kostet meg en smule føles det godt å ha hjulpet den eldre damen i dag. Jeg så at hun satte svært stor pris på å få låne telefonen min. Jeg ska ikke legge skjul på at jeg ble noe utfålmodig mens hun snakket og jeg måtte ta meg sammen for ikke å finne på en unnskyldning om at nå må vi gå. For vi måtte jo ikke gå, vi hadde all verdens tid. Kanskje var det for at jeg følte meg litt utnyttet akkurat der og da, men når jeg så hvor takkenemlig hun var i etterkant, så føltes det bra. Jeg er så alt for flink til å ikke innolvere meg i folk når jeg ikke trenger det. Jeg tror bestemt det kalles egoistisk. Det ble en liten tankvekker for meg i dag, selv om jeg kan føle meg maktesløs når jeg leser om elendighet i verden. Du gjør som du vil, jeg bare nevner det: alle kom smilende ut av det.

Ingen gift er så avskyelig som denne: Å ha makten over sine medmennesker i sin hånd. La oss alltid tenke på det, slik at makten ikke forgifter oss og gjør oss til enda verre menneskeetere enn dem vi har bekjempet hele vårt liv.
Maksim Gorkij

 

Hjemme best

Jeg opplever stadig å bli beregnet som eksotisk siden jeg er fra drømmelandet Norge. Alt fra ullklærne jeg har på baby til arbeidstider og lovpålagt ferie gjør spesielt amerikanere mo i knærne. På pilatestimen vår forrige tirsdag fortalte jeg om bleieprisene i Norge. De kunne ikke forstå det.

Jeg, på den andre siden, kan ikke forstå at vi noen gang skal måtte flytte fra Paris. Det har tatt meg 2 år, men nå er jeg virkelig betatt av byen. En skulle kanskje tro at med baby ville det bli mer ønskelig å trekke mot mer rurale strøk, men jeg finner det aller meste jeg ønsker meg her. Forrige uke tilbrakte jeg torsdags ettermiddagen på musuem og så på Lanvin utstillingen. Nydelige kreasjoner i et bygg man knapt nok finner maken til i Norge. Etterpå gikk vi over veien og hadde utsikt til Eiffeltårnet mens vi drakk kaffe. Dette gjorde jeg sammen med 4 andre mødre med babyer i alderen 4-7mnd. Det var livvatt og innamari koselig. Jeg trodde nesten ikke det gikk ann å gjøre sånt i den babyuvennlige byen, men det viser seg stadig at det ikke er så mange sure parisere som ikke drar på smilebåndet av søte, smilende babyer.


På museum med søt baby. Sjekk hva vi så her:  http://www.palaisgalliera.paris.fr/





Liten forsmak på våren.


Etter å ha fått en forsmak på våren forrige uke, ruslet down town Paris, kjent på storbylivet, permisjonstilværelsen og babylykken, sendte jeg en sms til Ingeniøren og spurte om vi noen gang må flytte fra Paris. Han svarte at vi gjør akkurat det vil vi vil. Og det skal være sikkert å visst. Derfor kjøpte vi et hus sist vi var på Norgesbesøk og det resulterte at vi måtte ta turen denne uka for å signere noen papirer på at vi hadde solgt sjela vår til banken og på at vi skal flytte inn i den beryktede Tårnfalkveien når vi en dag kommer tilbake. For det vil vi jo. Spesielt når man tar turen hjem, treffer gamle venner og stifter nye bekjentskap med lokalbefolkningen så merker jeg at jeg hører hjemme i Sandnes. Også. Jeg drar for tiden hjem til Paris, hjem til Toten og hjem til Sandnes. Hvor heldig går det ann å bli? Så er det øyeblikk der jeg forstår hvorfor vi må flytte fra Paris.


Ingeniøren kom hjem med denne til meg som jeg fortærte til gullrekka forrige fredag.

Kakene her slutter aldri å friste meg. Dersom noen har noen gode tips til å motstå franske fristelser så let me know. Problemet er vel muligens at jeg ikke har noen god motivasjon for å la vær å spise de. Men så kom jeg plutselig på at det er en konf i mai og da skal bunaden på.

I dag dro jeg hjem fra Sandnes med baby alene. Ingeniøren hadde noe jobbgreier å gjøre på østlandet så Baby-O og jeg tok en svipptur via Amsterdam og tilbake til Paris alene i dag. Jeg har reist alene med han før og det har gått ganske så greit, men han blir litt survete når han blir trøtt. Ikke ulikt mora si. Sola-Schipol gikk ganske greit og i Amsterdam var det på tide med et bleiskift. I det jeg hadde tatt av bleia og strakk armen bort i veska for å hente ny bleie fikk jeg en stråle mitt i magen. En flekk på størrelse med ei cdplate (hvis du husker de) befant seg nå i navlehøyde. Siden jeg gikk med babyen i bæresele var ikke dette et stort problem bortsett fra at han selv måtte sitte å gni seg inn til det med sin mage. På flyet videre til Paris var det eneste baby ville å leke med serveringsbordet. Enten det var oppe eller nede ville han bare slå på det eller dra i det. Veldig behagelig for hun som satt forran, derfor prøvde jeg å unngå denne oppførselsen. Det resulterte selvfølgelig i en annen type oppførsel som gikk utover ikke bare damen forran, men resten av flymaskinen. Til slutt ble mor og baby lurt i søvn av mors vugging og lave nynning av trollmor med 11 småtroll og mor våknet med et rykk av at flyet landet på Charles De Gaulle. Der var det klart for et nytt bleieskift. Her klarte baby å sparke buksa si avgårde og ned i vasken som selvfølgelig var sensorstyrt og skrudde seg på når noe kom under. Så da ble han superhelt i strømpebukse resten av hjemturen. Jeg fikk heldigvis bestillt taxi med barnesete og det kom en mann med skilt som det sto Mme Iba på. Det var meg og han trillet bagasjen for meg og var riktig så hyggelig.


Tulipaner i Amsterdam




Dagens taxisjåfør/bodyguard på CDG.

Vel hjemme i leiligheten var det rent og ryddig fordi Gloria har vært her i dag. Perfekt grunnlag for å dra utover klesvask og koffertrot. Nå er det kveld i Paris og lysstrålen fra Eiffeltårnet sveiper over soveromsvinduet vårt. Godt å være hjemme. Hjemme i Paris denne gang.

 

Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen.
Knut Hamsun

Super short summary in English:
Foreigners think Norway is a farytail land. Wich it is. I Love Paris. Never want to leave. But I have to beause it makes me fat.
I got three places to call home; 2 in Norway and Paris. I'm lucky!
Been to Norway this week, bought diapers and property. Love Norway.
Traveled alone with baby to Paris via Amsterdam. Lots of tulips there. Baby peed on me at the airport in Amsterdam and he threw his pants in the sink at CDG.
Got a taxidriver/bodyguard when I came back. Good to be home. Home in Paris.

 

 

Uforutsette hendelser

I dag hadde jeg et problem som jeg bare må beklage hvis du ikke kan relatere deg til. Jeg måtte stå opp før baby-O våknet (skal man egentlig vekke babyer?) og før jeg egentlig ville fordi vaskedama kom. Klokka  8:30. Stakkars meg. Nei, ikke stakkars meg i det hele tatt. Det var solskinn og mars og våren sniker seg innpå her i Paris når jeg kan gå med åpen jakke og fortausrestaurantene fylles opp igjen. Eller de har vært fulle hele vinteren, men de har vært glasset inn, eller hatt vegger av teltduk. Nå forsvinner disse veggene og gatene yrer av liv igjen. Å som jeg koser meg i denne byen! Av og til.


Vår i vinduskarmen min


Jeg koste meg ikke veldig i et forsøk på å komme meg på toget i dag. Jeg har nemlig kjørt VM i vogn i rulletrapp. Ikke favoritten. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde lyst på vafler i dag og da må man som kjent ta turen til sjømannskirka. Den befinner seg en god spasertur og en togreise på 20 minutter fra oss så jeg har grudd meg litt for å ta turen med vogna. Etter å ha gjort litt reaserch fant jeg ut at på RER, som er togbanen her, så skal det finnes handicap innganger, altså heiser, slik at man enkelt burde komme seg til togene og rundt i byen. Min reise begynte på Place d'Étoile, bedre kjent som Triumfbuen. Jeg kunne ikke erindre å ha sett noe heis der noen gang og etter å ha gått en runde rundt buen og sjekket alle innganger endte jeg opp med å ta rulletrappa ned. Dette er noe Ingeniøren gjør til stadighet fordi han ikke gidder å gå bort til heisen og vente på den. Han er litt svaksynt så han ser ikke klistremerket på rulletrappa med bildet av en vogn med strek over. Jeg følte meg modig etter å ha rullet fint ned første trapp, kjøpte billett, kom meg gjennom handicapslusa og gikk rett fram til en metalldør å trykte på knappen ved siden av. Døra åpnet seg og der var en do. Jeg hadde åpnet det offentlig toalettet på stasjonen. Jeg tok feil av den og heisen. Men det fantes ingen heis. Så da var det bare å være mer modig å ta intet mindre enn 3 rulletrapper til før jeg var nede på togskinnene. De ser litt på deg da, de andre. Hun gale damen som absolutt skal ha med seg det droget av ei vogn på toget. Hu må være vaffelsulten.

Jeg kom meg til Le Vesinet og sjømannskirken uten flere store utfordringer. I kirka var det mange barn og noen mammaer og Baby-O stortrives med andre unger og sjarmerer de fleste fremmede i senk. Han er meget tillitsfull og kaster seg i armene på nesten hvem som helst. Det er jo fint for da får mor spist litt lunsj og drukket kaffe uten å søle på seg selv eller baby. Det klarer nemlig baby helt fint på egenhånd. Hyggelige damer og fine unger på småbarnstreff, men av en eller annen merkelig grunn så fikk jeg ikke i meg en eneste vaffel. Og når jeg plutselig kom på det hadde de små som kunne gå på to bein fortært det som fantes på brettet. For mammamagen var dette selvsagt ikke så dumt likevel, men jeg var innstillt på vafler. Derfor blir det pannekaker til middag i dag. På vei hjem fra Le Vesinet fryktet jeg selvsagt samme runden med rulletrappene, men hadde et håp om at jeg skulle finne heisen helt opp til gateplan. Når man kommer fra toget er det nemlig skiltet til heis. Jeg fant først én heis, så én heis til og da kom jeg utenfor metroporten og neste heis ville bringe meg til gata. Denne heisen var «hors service». Gjett en gang hva det betyr. På denne utgangen fantes det heller ingen rulletrapp, bare trapper, trapper og atter trapper. Hva gjør man da? Jo man går bort til trappa og ser fortvilet ut. Så kom det til slutt en hyggelig franskmann og bar meg opp.




Baby-O i en av de få heisene vi fant.


Til info for alle dere som leter etter handicapinngangen/heisen til Metro 1 og RER A på Charles de Gaulle- Étoile: Den finnes på Avenue Carnot. Og hvis du er heldig er den ikke hors service slik som i dag. Og er den det, vær modig og ta rulletrappa fra Champs-Élysées.

Til tross for den litt turbulente togturen har det vært en bra dag. På vei til toget så jeg en mann som sto å barberte seg mens han ventet på grønn mann. Du tenker kanskje at mannen bodde på det krysset, men han hadde hatt og stresskoffert og så riktig så ordentlig ut. Han bare fant det for godt å barbere seg litt mens han ventet og da det ble grønn mann stakk han barbermaskinen i lomma og gikk. Sånne uforutsette, utenfor normalen hendelser gjør hverdagen så mye morsommere. Jeg elsker å se rare ting på gata og det gjør jeg nesten hver dag jeg er ute å triller tur. Det fine med vogn (hvis man ser bort i fra hvor vanskelig det er å ta kollektivtransport) er at man har hodet hevet og ser hvor man går og oppdager fine ting. En litt mindre fin ting, men allikevel interessant hendelse jeg var vitne til i dag var en mann som var i minibanken. Eller, jeg hørte en lyd, som et slags «smakk» eller klapp. Jeg snur meg og ser en mann som holder seg til kinnet og rygger bakover og vekk fra minibanken. Ved automaten står en mann og ser meget streng ut. Jeg tror muligens at jeg var vitne til et potensielt ran eller eventuelt en som forsøkte å lese koden til mannen i automaten og lyden jeg hørte var en real ørefik. Uventet!

På toget kan man også oppleve mye moro. I dag var det en trekkspillmann som underholdt.

video:img2752

 

Baby-O sov seg gjennom spillinga. Det gjorde han også gjennom 4 sirener på Champsen. Godt sovehjerte. Vanligvis spiser han også bra. Favorittmaten er avokadogrøt og søtpotetmos. Mora forsøker å innføre hjemmelaget smoothies med mer eller mindre hell. I dag ville han merkelig nok ikke ha grøten sin som han normalt sluker til frokost. Utsultet etter drøye 12 timers moro sammen med Jon Blund og Ole Lukkeøye. I dag så han dumt på meg og dobbelthaka rikket seg ikke og det var noe uventet. Jeg var et øyeblikk litt redd for at han hadde overhørt samtalen mellom meg og vår kjære Gloria som snakket om at han var en «chubby baby». I Frankrike er det nemlig ikke spesielt poppis og Gloria kunne fortelle at hun fikk beskjed om å slanke tvillingene sine da de var babyer. Kanskje Baby-O tok det til seg og har innført sultestreik? Han så heldigvis ut til å ha glemt det til kvelds da avokado sto på menyen.

Til slutt en liten hilsen til deg som føler deg litt rar, som av og til gjør ting som kanskje ikke alle andre gjør og du føler deg noen ganger litt merkelig eller annerledes eller det hender at noen ler av deg, TUSEN TAKK til DEG! Og jeg oppforderer alle til å gjøre noe uventet som får noen fremmede til å smile. Hva har du lyst å se?

 

Det finnes ikke et eneste menneske som ikke helt uventet har opplevd noe godt. Husk det, og du vil aldri tvile på fremtiden.
Ernst von Feuchtersleben

 

L-O-V-E

I går hadde jeg et tapt anrop fra skjult nummer. Det var lagt igjen en fransk beskjed på telefonsvareren min. Jeg kunne ikke for alt i verden forstå hva denne meldingen gikk ut på, men jeg forsto at de sa navnet mitt. Etter å ha hørt på beskjeden ca 8 ganger forsto jeg plutselig at de sa Hammam. Da kom jeg på at jeg har bestillt spabehandlinger på et Spa/hammam til meg og venninne i morra. Jeg tenkte at det enkleste var å gå innom der for å få noen til å forklare meg meldingen. Det viste seg at Hammamen deres ikke fungerte. Noe som jo er ganske kjipt når man først skal på Hammam. Så da ble hele greia utsatt. Vi skal vel kanskje klare å kose oss i denne byen i morra selv om det ikke ble no Hammam.


I dag har jeg kost meg en hel del også. Baby-O og jeg har vært på langtur. Du ser ruta vi trillet her:


Ca 8 kilometer i vårsola

Grunnen til at vi begynte på Ternes er fordi jeg tok bussen dit. Bare fordi det er så mange fristende butikker på veien dit at dersom jeg skulle gått hadde jeg brukt mye lenger tid og altfor mye penger. Men fra Ternes trillet vi ned Champs Élysées i solskinnet og jeg lo litt av menneskene med selfiestang og jeg forsto at dette muligens er slutten på en epoke. Nemlig tiden da vi brukte selvutløser eller timer på kameraene. Jeg husker svært godt at far stilte opp kameraet på en liten høyde som alltid var litt tvilsom og vaklete, den besto for eksempel av en bok og en kopp og det var en viss sjanse for at kameraet ville gå i bakken. Han satte på timeren, som kanskje var 10 sekunder og da gjalt det for far å forlate kameraet uten å velte det, løpe bort til meg og mor som sto oppstilt og komme seg i en noenlunde normal posisjon uten å se ut som om han hadde løpt maraton eller hadde blitt skutt ut av en katapult og inn i bildet. Det bør finnes mange lignende gode bilder tatt med selvutløser i denne verden. Far eller mor som er halvveis med på bildet. En arm eller fot sniker seg med mens de andre på bildet ser på den som har trykket på knappen kave seg frem, men glemmer å se i kameraet i det bildet blir tatt. Altså disse latterlige dagene er over. Jeg så et ektepar sitte på café på Champsen med selfiestanga si. Dette medfører også at de slipper å ta kontakt med fremmede for å spørre om de kan ta et bilde av dem. Så flott, enda en måte vi kan slippe å ha kontakt med andre mennesker på.


Men ikke alle er redd for å ta kontakt med fremmede. Faren ved å gå tur i disse høyprofilerte turiststrøkene i byen er at man stadig blir stoppet av noen som leiter etter noe. Det er ikke tull, i dag har jeg blitt stoppet 4 ganger! Siden jeg gikk i joggesko, med boblejakke og barnevogn følte jeg meg ikke akkurat überfransk. Men det er mulig jeg går med en slik spaserfart og et blikk som viser at jeg ikke leter etter noe eller har det travelt med å harve over alle attraksjonene på 48 timer, men er målbevisst på hvor jeg skal. Det er kanskje heller ikke så mange som drar enslig på tur med barnevogn til Paris. Jeg håper ikke jeg har villedet noen i dag. Jeg har vist veien til en togstasjon, triumfbuen, en spesifikk gate og det siste visste jeg ikke hvor var. Da svarte jeg at jeg ikke visste i stedet for å ta en sjans som jeg gjorde en gang jeg var ute å gikk med Ingeniøren. Et amerikansk par stoppet oss og spurte om vi visste hvor den lille frihetsgudinnen var. Å ja, svarte jeg. Det er rett fram og så over brua på høyre side, du ser det nesten her i fra. Meget fornøyd med meg selv spaserte jeg hånd i hånd videre med Ingeniøren. Er det bare den flammen til frihetsgudinnen som står der du sa, Ida? Det minnesmerke der Diana krasja i tunnelen? Er ikke frihetsgudinnen på en liten øy langt nedover elva i den andre retningen? Ups! Jaja, han hadde stor nok respekt for kona til å avbryte hennes selvsikkerhet og stille spørsmål ved veibeskrivelsen.


Her ser du flammen jeg tidligere har sendt amerikanere til. Det er jo en del av frihetsgudinnen, da, men jeg tviler på at det var helt det de forventet.


Jeg er forelsket i denne byen og alt den byr på bare ved å være der.


Jeg mener bestemt at man blir litt lykkeligere av å se på vakre ting og i dag økte jeg definitvit lykkefølelsen ved å stoppe opp å se på tårnet og de franske byggene og livet i byen.


Ingeniørens respekt setter jeg selvsagt pris på. Men for å være helt ærlig er det et minimumskrav for et forhold i mine øyne. Apropo Valentinesdagen i morgen som visstnok handler om at vi skal kjøpe blomster og sjokolade og små bamser til hverandre. Jeg vil gjerne ha blomster og sjokolade, men ikke 1 gang i året. Gjerne med jevne mellomrom. (Det burde egentlig komme 1 gang i måneden som noe mindre hyggelig jeg vet om) Det er ikke så farlig med disse komersielle merkedagene for jeg er så heldig å ha noen som vet å sette pris på meg uavhengig av når butikkene ønsker å selge litt ekstra. Og jeg kan ikke si at jeg ikke føler meg som en superkvinne hver dag med en liten kar som aller helst vil se på meg og være med meg hele tiden. Jeg er nemlig det beste han vet om og det er ganske kult.

- Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff.
- Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm.
Alan Alexander Milne



 

 

En helt alminnelig onsdag i Paris

Når man bor langt unna familie og gamle venner hender det at man får hjemlengsel og klump i halsen og bare vil drikke vin med de man har mange minner sammen med. Av en eller annen merkelig grunn får jeg nesten alltid en mld av noen der hjemme så fort jeg tenker disse tankene og ting blir raskt bedre når jeg kommer på at det ikke er langt til Norge og at vi rett som det er får besøk og at jeg takket være internettet slettes ikke har mistet kontakten med alle i gamlelandet. I dag var det en lillesøster som sendte en «tenker på deg» mld når jeg minst ventet det, men akkurat da jeg trengte det. Og da kom jeg også på at jeg har det jo kjempefint. Så da gikk jeg en tur med favorittbabyen min til triumfbuen bare fordi jeg kan og satte meg på en krakk og så på mennesker som tok selfie med monumentet. Jeg googlet «triumfbuen» og lærte meg noen fakta i tilfelle noen skulle finne på å stille meg spørsmål om Frankrike siden jeg tross alt har bodd i landet noen år. Så stoppet jeg ved den belgiske ambassaden og funderte litt over hvorfor de har en twist på balkongen. Det kunne ikke google svare på, men jeg fant ut at twisten var no slags kunst. 


Ser du twisten? De verner tydelig om sin favoritt. Er det lakris?


På vei hjem kjøpte jeg med meg en bukett med 25 tulipaner for 10 euro og sa at det var en gave, bare for å få den pakket i cellofan med sløyfe på uten ekstra kostnad. En gave til meg selv, bare fordi jeg fortjener det. Det er forresten på dagen 2 år siden vi kom ned hit. (eller i går var det 2 år) Det har gått ufattelig fort, men du verden så mye som har skjedd de to årene også. Studier, bryllup, reiser, venner som har kommet og gått, besøk, graviditet, fødsel og nå småbarnslivet. Babyen vår er forresten en fryd å være sammen med. Ikke for å skryte, men han er en sånn baby som ville vært avbildet på bleiepakka hvis det bare var en stilling ledig som bleiemodell. «Le bébé aux yeux bleus», babyen med de blåe øynene, kaller de han, de jeg møter på gata og sånn. Han er veldig pen, aldri sur og liker veldig godt å gnage på moras ansikt om dagen. Det er nok no tenner på gang. I tillegg har vi fått interiørkonsulent. Alt av møbler og gjenstander innen rekkevidde blir grundig studert og smakt på. Han har også fått smaken på det gode liv og nyter helst søtpotet og avokado, til nøds litt svisker og banan. Må for all del ikke gi han potet, eller enda værre; mangosmoothie, det er grisevondt slik jeg tolker ansiktsuttrykket.




Jeg møter ukentlig nye mennesker og mange av de blir faste ansikter i denne surrealistiske hverdagen vår. I løpet av den siste uka har jeg blitt kjent med 5 nye engelsktalende mødre. Det er så utrolig spennende å høre hvorfor de er i Paris, hva de liker å gjøre her, hvor de kommer fra, hva de har gjort før og så videre. Og alle spør i vei, vi utveksler informasjon, erfaringer, gleder og frustrasjoner. Det er så tydelig at alle er opptatt av at andre skal ha det bra og det er ingen konkurranse eller utfrysing. På tirsdag var jeg og baby-O på pilates. Det var trening for mor, men i et pupp, - og skrikevennlig miljø. Odøren i rommet var slettes ikke røkelse. Timen ble holdt av ei fra Minnesota og det var bare meg og ei fra Australia der. Verden var med andre ord likevel nokså godt representert i denne settingen også. Da timen var over var australieren entusiastisk over meg. Fra Norge, sier du? Da har du vel lest Knausgård sine bøker? Jeg ble litt målløs fordi jeg først ikke forsto hva hun sa, og så da det gikk opp for meg var jeg litt overrasket over at hun hadde lest de og til slutt litt stum av flauhet fordi jeg slettes ikke har lest de. 1 av 5 nordmenn har lest de, fortalte hun, og jeg hørte at det noen steder ble forbudt å snakke om det på jobb fordi alle leste bøkene og det måtte ikke komme noen avsløringer før alle hadde lest alt. Jøss, sa jeg. Da får jeg vel kanskje lese de da. Selvfølgelig visste jeg at Karl Ove er poppis, men følte meg litt som om jeg ikke hadde gjort leksa mi når noen fra Australia som bor i Frankrike har lest alle bøkene og hun gledet seg vilt til å lese den neste. Ny bok på lista der, altså.

Avreisen til Korea blir stadig flyttet. Nå ser det ut til å bli august. Det er forresten overraskende mange som spør meg om vi skal flytte til nord- eller sør-Korea. De som lurer har en ting til felles: de er amerikanere. Ikke et vondt ord om de altså, det er bare litt morsomt at når amerikanerne spør meg om det er nord eller sør så ler europere fordi de tror det er en spøk, men jeg har lært at folk spør om det i fullt alvor. Hvis du som leser ikke skjønner greia, så bør du google litt.

Og her sitter jeg en ledig onsdagskveld og skrabler litt mens mannen ser på noe viktig på tv?n. Av den typen med 22 menn og en ball. Dødsviktig. Babyen sover søtt og vi venter spent på den indiske take outen vi har bestilt på døra. Det er alltid litt riski. Jeg liker at kjøttstykkene jeg har bestillt kan identifiseres som det jeg har bestillt. Altså at lam ser ut som lam og ikke gris for eksempel. Håper også på at nanbrødene er myke og varme. Av og til får vi med dessert gratis. Det er aldri positivt. Da er de enten forsinka eller har ikke levert det vi har spurt om. Jeg håper altså ikke på dessert. Den har jeg forøvrig spist før i dag da jeg kjøpte meg noe som så ut som en sjokoladekake på bakeriet rundt hjørnet. Den het Oleana som jo er et litt unormalt navn på en sjokoladekake. Den var en kombinasjon av brownie og mousse med appelsinbiter i. Faktisk utrolig god. Noen, som foreksempel Ingeniøren, ville ha rynket kraftig på nesa av den appelsinen vet jeg, men syntes selv det var et friskt innslag i en ellers blytung kake. Jeg vurdere sterkt å lage en egen kakeblogg om kakene her nede. Det er så vanvittig mye godt.  Sjokoladekakevarianter, napoleonskakeversjoner og alt som er laget av butterdeig er foreløpig favorittene. Heldigvis sovner babyen lettest hvis jeg er ute å triller, så det blir mye gåing. Forbrenner kanskje 1/3 av dagens kake i løpet av et par turer. Mottoet mitt for å forsvare det hele er: you only live in Paris once (mest sannsynlig) og da må alt testes og nytes til det fulle.

Livet er kort. Spis dessert først!
Ukjent

Blanke ark og farlige fargestifter

Skjebnen ville det slik at både jeg, baby og Ingeniøren var ute av landet forrige uke da de terroren rammet Paris. Tusen takk til alle som sendte meldinger og spurte hvor vi befant oss. Heldigvis var vi milevis borte og kunne bare forestille oss frykten som trengte seg gjennom alle byens smale smug og brosteinsgater. En uke senere har panikken bleknet og ny trykksvarte har tørket på sidene til Charlie Hebdo som har solgt et svimlende antall aviser denne uken. Jeg kunne lese at kvart over 6 på onsdag morgen var alle avissjapper utsolgt for stairebladet. Det overrasker veldig. Mest av alt fordi jeg aldri har hørt om en franskmann som står opp så tidlig. Jeg antar at de ikke hadde lagt seg enda. Mange spør oss om vi merker noe til det som har hendt og det vil være løgn å si at alt er som vanlig. Allerede da jeg tok taxi fra flyplassen på mandag kunne jeg ane at noe hadde skjedd. Dette var dagen der over 3 millioner mennesker hadde funnet veien til gatene og ikke siden 1945 har så mange engasjert seg samtidig i byen. På de digitale tavlene langs motorvegen som til vanlig forteller at «trafikken er flytende» eller «glatt veibane» hadde nå skriften «nous sommes Charlie», vi er Charlie.

Det er selvfølgelig et stort samtalemne i sosiale sammenhenger og torsdagkveld på «ladies night out» kunne vi heller ikke unngå å snakke om terroren. De andre internasjonale mødrene med barn i skolen kunne fortelle meg at de ikke lenger får følge barna inn i skole og barnehage, men må forlate de i porten til skolegården. (Vi snakker om 3 åringer) I mange områder av byen får heller ikke barna lov å gå ut i friminuttene, men holdes inne. Dette speiler seg i øynene på alle de ansatte i skolevesenet her nede. De går rundt med et stivt, blankt blikk og drømmer om eksosstank og dueskit på jakkeslaget. En av barna til min venninne kom hjem å fortalte at han ikke ville tegne mer for da kunne han bli drept. Det er ikke barebare å forklare grusomheter for de små. I går gikk jeg forbi en helt vanlig barneskole i nærområdet og det sto 4 væpnede vakter utenfor. Jeg vet ikke mye om våpen, men jeg vet en del om størrelser og dette var store skytevåpen. På cafédører, i frisørsalonger og på kontorbygg henger plakater og alle er Charlie. Det er tydelig at hele Paris står sammen mot angrepet på kanskje det viktigste for franskmenn (etter nytelse, selvsagt) nemlig retten til å uttrykke seg. Det er mitt inntrykk av franskmennene at deres største hobby ved siden av mat og sex er samtaler og diskusjoner om viktige og mindre viktige tema. Kjæreligheten til kunsten, det være seg arkitektur, skrivekunsten, malerkunsten, tegnekunsten eller gastronomien sitter i ryggmargen på Pariserne og det gjør vondt å bli så hardt rammet. Det er som om nordmenn skulle bli angrepet for å være full på chartertur eller å gå på ski på søndager.

Det at vi nordmenn går på ski er faktisk kjent over hele verden. Ei amerikanske dame jeg har truffet her nede hadde hørt at norske kvinner var svært atletiske og kunne gå på ski i flere timer hver helg. Jeg kunne fortelle henne at det finnes unntak, men måtte også bekrefte at mange er flinke til å komme seg ut i sporet. Til min store glede traff jeg ei Koreansk dame på middagen på torsdag og hun hadde vært i Norge og da så hun ei dame som gikk fjelltur med en baby på ryggen i en ryggsekk. Jeg kunne fortelle at det het bæremeis og jeg forsto ikke hva som var rart med det.  Vi er altså et fenomen vi norske kvinner. Permisjonstiden vår er også selvsagt noe mange tror er en myte. 1 år fri? Kan mannen også være hjemme i flere uker? De tror ikke sine egne ører. 3 måneder for mor og 11 dager for far er normalen her til lands. En interessant ordning i Frankrike er at kvinnen kan velge å jobbe 80% fram til barna er 3 år. Arbeidsgiver kan ikke nekte det, men kan bestemme hvordan timene skal fordeles og lønnen er selvfølgelig også 80%. Men dette er visstnok noe nesten alle benytter seg av. Og skulle du være så heldig (evt uheldig, alt ettersom) å få 3 barn så får du mange fordeler; rabatter på reiser og parker, skattefradrag og nesten ingen kvinner jobber dersom de har 3 barn, kunne mine semifranske venninner fortelle meg. De hadde en ide om at mange norske kvinner var hjemmeværende siden vi var et så rikt land og tjente så mye. Mitt inntrykk er at det fortsatt er sett ned på å være fulltidsmamma i Norge. Jeg prøvde å forklare det for amerikanerne og refererte til janteloven og at du helst på jobbe hardt og slite litt for å «være noe» i Norge. Det er ikke imponerende at du sykler til jobb hver dag hvis sykkelen er elektrisk, du har ikke peiling på hva det vil si å føde hvis ikke fødselen var lang og grusom, du har ikke fortjent penger dersom de er arvet og ingen vil kjøpe bøkene dine eller høre foredraget ditt hvis du ikke har en dødelig sykdom eller har hatt en vanskelig oppvekst. Jeg vet ikke om det var mitt dårlige engelske ordforråd eller mangel på gode eksempler som gjorde det, men amerikanerne forsto ikke hva jeg snakket om. I USA er det flaut hvis du ikke kan være hjemmeværende mor. Det betyr at mannen din tjener lite. I Norge er det pinlig å være kvinne og ikke bruke retten til å arbeide, det betyr at du er litt lat og dum og at mannen din tjener så godt at du ikke trenger jobbe. For det er jo a walk in the park å holde hus og hjem og barn?

Så mens jeg går tur i parken og nyter januarsalg og ferske croissanter håper jeg ting sakte men sikkert kommer tilbake til normalen her nede og for lærerstabens ve og vel håper jeg barna får gå ut i friminuttene og at det blir mindre våpen å se i nærmiljøet mitt snart. Ikke minst håper jeg mennesket kan slutte å dra hunden i halen og at Kardemommeloven kan spres like mye som siste utgave av Charlie Hebdo.

 

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel

 

Spilt melk og full pupp

Vi har store og viktige problemer som slås opp over førstesidene i Norge. En sjelden gang. Stort sett er det viktig å få avgjort hvem sitt kafébehov som er viktigst, hvor mye penger vi bruker på julegaver i år eller hvor mye pupp som kan vises i offentlighet. Noen viser mer pupp ved bare å bestemme selv hva de skal ha på seg om dagen, og det er det ingen som sier noe på. For noen uker tilbake leste jeg et stort oppslag i Dagbladet for om hvor viktig det er å amme. Verdens helseorganisasjon anbefaler amming til 6 måneder. Til og med her i Frankrike har de nå begynt å fronte amming som noe svært positivt (så lenge du gjør det bak lukkede dører) Og ja, det smitter over på oss som sitter med puppen i hånda og sliter. Jeg har fra før jeg selv begynte å amme tenkt at amming er flott og fint, men ingen selvfølge og heller ikke noe man må slite seg igjennom. Går det ikke så går det ikke, var innstillingen min. Helt til jeg fikk nurket i fanget og forsto at den lille er så avhengig av meg og mat fra meg og så var det så fint og koselig og jeg følte meg virkelig viktig i denne verden. Mitt livsoppgave: mate dette barnet. Og det har jeg nå gjort i snart 4 måneder. Jeg tror jeg kan si at 2/3 deler av tida har det vært ålreit, den den siste delen har det vært med anspent kropp og tårer i øynene. Det er sikkert mye jeg burde gjort annerledes. Jeg skulle oppsøkt ammehjelp, fått noen til å se på hvordan jeg ammet. Men alt så fint og flott ut i uke 3 da jeg var på kontroll og ble ammeovervåket. Men den lille fikk tidlig konstatert at det var nødvendig å klippe tungebåndet. Det ble gjort, uten særlig endring i spisingen. Så jeg begynt med skjold. Da ville han ikke få så stor melkesprut sa ammehjelpen. Det gikk en stund, men så likte han plutselig ikke skjoldet lenger. Mor vil selvsagt at barnet skal ha mat og pupp måtte bare tåle å få gjennomgå. Å fullamme er som å trene 7 dager i uken og samtidig servere gourmetmat til alle døgnets måltider. Jeg følte det i allefall slik. Men så en dag gikk det plutselig ikke mer. Ammefasaden slo sprekker (bokstavelig talt) Jeg gråt og baby gråt. Legen min hadde ikke tid til å se meg samme dag. Løsningen ble å bestille lege på døra. Regner med du ikke er overrasket over at det er mulig. Jeg ble overrasket over at det til og med var billigere enn å gå til min vanlige lege.

En hyggelig, engelsktalende fransk lege kom på døra og tok en titt på hvordan det sto til i gourmetklubben. Det var ikke akkurat dekket til festmåltid for å si det pent. En smilende, pludrende baby lå på gulvet og beit på feil side av smokken sin. Legen kikket på han, fikk bekreftet alderen som er 4 måneder, ser på serveringsmulighetene hans og sier til meg: «4 months you say? It is time to quit, you have done a great job, mom!» Jeg klarte så vidt å holde tårene tilbake. Dels av tanken på å ikke amme den lille finingen, men kanskje mest fordi noen sa jeg har gjort en bra jobb og at det er greit å gi seg nå. Jeg vet at mange vil protestere på dette. Bare 4 måneder? Han kommer til å få astma og allergi og være mer syk enn frisk. Noen har allerede anbefalt meg å se en annen lege. Men borddekkingen vil ikke være lekrere hos en annen lege. Med mindre legen er meget svaksynt. Hverken take away eller spising på stedet er smertefritt. Det er vondt og vanskelig å amme og det er vondt og vanskelig å måtte slutte å amme. Men jeg tror det er på tide å få mor i litt bedre humør, hun er ikke så morsom å bo med om dagen. Kanskje det blir mer energi til å leke og kose med babyen i stedet for bare å tenke på pupper og å grue seg til neste måltid framover. Jeg tror ingen baby har vondt av en mamma med mer positiv energi. Så nå er planen å nyte måltider med babyen uten at det skal være noe komplisert rundt det og et glass bobler skal nytes med svært god samvittighet i jula. Well done, mom!


Glad mor, fornøyd baby.



 

Jeg er verdens beste mamma,
du er verdens beste gutt.
Og om verden er litt vrien,
skrur vi den på plass til slutt.
Om jeg noen ganger glemmer,
vet jeg at det ordner seg.
Jeg har hundre gode grunner,
og den beste, det er deg!
Kjerstin Aune



Post, pakker og overraskelser

I Paris kan man få alt levert på døra. Og da mener jeg ALT! Ikke bare det vanlige post, pizza og blomster, men matvarer, manikyr, massasje, frokostkurv og det du måtte trenge på toppen av dette. Under svangerskapet ble jeg som kjent god på nettshopping og jeg prøver å vedlikeholde kompetansen. Forrige uke våknet jeg av ringeklokka. Eller? Jeg våknet selvfølgelig av babyen. Klokken 5:40. Men sovnet heldigvis når Ingeniøren gikk på jobb i halv 8 tida og våknet halv ti altså av at det ringte på telecomen fra gata. Siden jeg ikke ventet noe eller noen i dag, og jeg i tillegg lå i senga med mer eller mindre klær, lot jeg det ringe. Men da det ringte for 5. gang skjønte jeg at jeg var nødt til å svare. Jeg tok av røret ved døra og en fortvilet mann i andre enden hadde leveranse fra Posten til Sanchez. Jeg forklarte at det ikke var meg, men buzzet han likevel inn siden jeg så postbilen utenfor vinduet. Jeg løp tilbake til senga og en morgenglad baby og i det øyeblikket ringte det på døra. Altså hadde postmannen tenkt å snakke med meg. Jeg hev på meg morgenkåpa mi som ikke er av den veldig tildekkede typen og åpnet døra på gløtt. Der ser jeg en fortvilet postmann og 2 store esker fra IKEA. Jeg blir henrykt og lei meg på en gang og unnskylder både antrekket og at jeg ikke ville åpne, for jo, IKEAleveransen var til meg, Sandven (Tydeligvis Sanchez på fransk over telecom). Den var 5 dager tidlig ute og derfor koblet jeg ikke. Det viste seg at det lå en mail i innboksen fra IKEA mottat kvelden før om at leveransen var tidlig. Jeg måtte bare beklage og takke igjen og kunne med glede pakke ut nye rammer til barnerommet, en fillerye til kjøkkenet, egnet kopp og skål for en spesiell gjest som kom dagen etter og litt andre godbiter fra min svenske favoritt. Et par dager senere kom Tripptrappstolen til Baby-O og han syntes det var nesten like stor stas som jeg.




Anbefales på det sterkeste til de aller minste :) Stokke sin Tripp Trapp med newborn seat lånt av Annanassen




Ny IKEAramme til plakaten fra Etsy og fine giraffen fra London.


Jula lurer seg innpå her i Paris og julelysene er tent på Champs Elysees. Forrige uke hadde jeg verdens koseligste besøk og vi hadde kveldstrilletur på den lyskledde gata. Stamcafeen vår her i Neuilly har også fått på juledrakta og det er ganske så koselig, faktisk. I dag var jeg vitne til noen eldre herremenn som pyntet de snøkledde juletrærne uten for kirka. Jeg forstår meg ikke på denne pynten. Altså sprayfargede trær. Gjerne i mange forskjellige farger. I mine øyne blir det litt harry, men har også en slags søreuropeisk julesjarm. Desverre er også julemarkedene i byen noe harry, og det spørs om jeg finner så mange godbiter der. Godt jeg kan bestille noe fra nettet som kommer på døra. Veninne M mener også at postmenn i Paris sannsynligvis står i kø for å få levere på døra mi siden jeg stadig åpner døra i morgenkåpe eller pysj. Jeg mener at en postgravid kropp i nattklær neppe kan være stor stas.


Ikke bare harry pynt i Paris, altså.


Finfint besøk



1.desember har passert og jeg har ingen kaleneder som skal åpnes. Det er litt trist og jeg føler meg fryktelig voksen når de eneste pakkene jeg åpner som inneholder overraskelser er bleier. Så må jeg bare si at maset om at man skal være tidlig ute med juleforberedelsene for meg er et problem. Ikke at jeg føler meg presset, jeg har nokså late dager (sett bort i fra ca 20 timers babyvakt) og koser meg med forberedelser og noen pakker er allerede pakket inn. Nå har jeg så smått begynt å bake, og det er her problemet oppstår. Baking resulterer i at jeg spiser opp alle kakene før jul og må bake en gang til samt får et par ekstra julekilo. Nå skal det sies at til jul i fjor gikk jeg ned 6 kg på grunn av et lite frø som hadde begynt å spire og gjorde meg særdeles lite lysten på ribbefett og marsipan. Derfor tenker jeg at jeg har litt å gå på i år til jul. Og forhåpentligvis får mor større uttelling for julekakene sine.



Supergode sjokolade- og nøttekjeks. Oppskriften på en av mine favorittblogger Tine Monsen.


I dag har jeg hatt en rørlegger innom. Først og fremst pga en lekkasje under vasken på kjøkkenet, men også fordi trykket i vasken på do er nesten ikke-eksisterende. Det viste seg at den som tar ut og inn strykebrettet av garderobeskapet (jeg nevner ikke navn) har kommet borti vannkrana slik at den sto halvt åpen og da blir det naturlig nok litt mindre vann i krana. At hverken jeg eller Ingeniøren hadde tenkt på det er litt pinlig, men det var jo flott at problemet var lettvint å fikse. På kjøkkenet var problemet blandebatteriet og rørleggeren måtte bare skrive en rapport som måtte godkjennes før han kunne kjøpe en ny kran så skal han ringe meg å avtale når han kan komme å bytte det. Håper det skjer på denne siden av nyttår.

Ønsker deg en god adventstid og håper du har noen spennende luker å åpne. Og til slutt et lite sitat som vanlig:

 

Send pakkene tidlig slik at postkontoret kan rote dem bort i tide til jul.
Johnny Carson

Grønnsaker og sånt

I dag har min kjære Gloria vært her. Da får jeg alltid litt tid til å blogge fordi jeg føler at jeg må se ut som om jeg gjør noe viktig på dataen mens hun vasker huset mitt. Huff, jeg er egentlig ikke komfortabel med å ha noen som jobber for meg i huset mitt, men jeg er veldig komfortabel med å gå meg en lengre tur, gjøre noen ærend og komme hjem til reint hus. Så må jeg bare huske at hun trenger jobb og at jeg tross alt er hyggelig med henne og at jeg ikke har 100 pyntegjenstander hun må tørke støv av eller krystallvaser hun må være redd for å komme bort i med vaskekosten.
Hun er fortsatt veldig opptatt av at jeg har mista gravidkiloene så fort. Jeg er ærlig talt ikke så veldig opptatt av det selv og minnet henne på at jeg er 27 og at det muligens er en fordel. Hun anbefalte meg å holde vekta der og sa at det er veldig vanskelig når du har passert 40 selv om hun har sluttet å spise ris. Jeg har altså fått et innblikk i Glorias interesser; vaskemidler og slankekurer.

Gloria er her på onsdag og det passer fint for da er det markedsdag. I dag tok jeg og Baby-O turen til markedet på jakt etter ingredienser til gulrotsuppe. Som vanlig var det ei eldre dame som stakk hue opp i vogna og jeg fikk brukt setningen «han er 3 måneder» som jeg begynner å bli ganske god på nå. Jeg bytter riktignok ut tallene med jevne mellomrom. Babyen smilte til damen, av høflighet slik jeg selvsagt har lært han, og hun ble henrykt. «Bare 3 måneder og så blid allerede?!» Jeg nikket og smilte fornøyd med min egen smileopplæring på Baby-O og betalte for chillien min.


Baby på markedet.


En gammel mann med mange mangoer hilste blidt til oss og det var salgstrikset sitt for da kom jeg på at vi kunne ha mango til dessert i dag. Jeg tok opp en mango og rakte han, da spurte han når jeg skulle spise den. Jeg svarte «i dag» og da forklarte han at den mangoen var ikke god i dag, han viste meg 3 andre alternativer som ville være perfekte å spise i dag.  Jeg valgte den største og den var på en kg, så vi skal nok bli fornøyde. Veldig gøy med sånn lokal matkunnskap, det setter jeg stor pris på som forbruker. Om det stemmer gjenstår å se i kveld.
Oppdaget en annen artig matgreie på mandag på vei til legesjekk med Baby-O. Vi var litt tidlig ute og slo i hjel tid i nabolaget til legen. Da kom vi over et rom med postbokser med vindu i døra. Inni lå det frukt, grønnsaker, egg, syltetøy, juice og korn.


Sjekk http://www.auboutduchamp.com/


Man kunne bestille kortreist, økologiske varer på nett og hente det i disse postboksene ved å taste inn en kode på automat. Konseptet het «au bout du champ», som betyr noe slik som «på slutten av markene». Det er altså rett fra jordet, på en måte, forstår jeg det som. Veldig fasinerende og annerledes. Dette må nok testes ut en gang. Baby-O var forøvrig 5580 gram og 63,5 cm. Normal til slank type. Gloria mener han har det etter meg.


På torsdag er det den måndtlige «ladys night out» i klubben for engelsktalende foreldre i Paris som jeg er medlem av. Der er det alltid spennende å se hvem eller hva som dukker opp. Damene er fra alle verdens hjørner og man får innsikt i ulike måter å oppdra unger på. Sist hørte jeg om den britiske damen som var livredd for uorganisert tid med barna sine. Hun lurte på om vi visste om noen aktiviteter som foregikk på fredags ettermiddag. Jeg holdt på å svare «handle inn til taco, og lade opp til gullrekka», men regnet med hun ikke tok den. Så dukker nok spørsmålet om hva man skal kle på barna opp. Jeg ser at jeg fortsatt er helt uttafor der. Baby-O har ikke bobledress på seg i 12 varmegrader. Men han har ull innerst, og det skjønner ingen andre enn oss nordboere noe av.

Siden det er onsdag er det som kjent snart helg og jeg gleder meg til dager med Ingeniøren og Baby-O. Jeg gleder meg til å kunne dusje uten å ha baby på badet, og å løpe en tur på butikken uten vogn. Det er merkelig hvordan livet endrer seg og at hva man setter pris på er totalt endret fra tidligere. Min kjære venninne M som hadde barnevakt natt til søndag for hun og mannen skulle på julebord, innrømte at hun gledet seg mer til å sove ut søndag morgen enn til selve festen. Jeg hører andre som elsker at noen passer på babyen et par timer slik at de selv kan gjøre husarbeid. Jeg trodde at det måtte skje noe fælt for at man lærte seg å sette pris på ting. Jeg hører jo om folk som har vært veldig syke og jeg husker selv tanker under graviditeten om hva som er privilegier. Nå har det seg slik at det har skjedd noe fantastisk i livet mitt og allikevel setter jeg pris på enda flere ting. Det høres jo ut som om babyen er det værste som kan ha skjedd siden man ønsker seg tid borte fra den, men jeg vet at selv om vi drømmer om å sove ut og å få gå på butikken alene, så er ingenting bedre enn å få ungen i armene etter noen timer vekk fra den. Livet er forunderlig.

 

Barn gjør livet viktig.
Erma Bombeck
Les mer i arkivet » Mars 2017 » September 2016 » Juli 2016
idahartveit

idahartveit

30, Vestre Toten

Vi er på expatopphold i Sør-Korea etter å ha vært 2,5 år i Paris. Croissanter og vin er byttet ut med fermentert kål og risbrennevin. Her vil jeg med et skråblikk fortelle deg om viktige og mindre viktige hendelser i mitt liv som expatwife.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits